• Den første norske adopsjonsloven kom i 1917, som Lov av 2. april om adopsjon, og hjemlet såkalt "svak adopsjon". Barnet visste hvem de biologiske foreldrene var og hadde arverett til disse. De biologiske foreldrene hadde også arverett til sine bortadopterte barn.
  • Adopsjonsloven ble endret til "sterk adopsjon" i 1935. Alle bånd til de biologiske foreldrene ble brutt og den adopterte fikk arverett til sine adoptivforeldre.
  • I 1948 fikk adoptivforeldre fem års «angrefrist» på barna de adopterte. Dersom det adopterte barnet hadde et «lyte» det ikke hadde blitt opplyst om, kunne adopsjonen oppheves.
  • i 1965 ble «angrefristen» styrket, sterk adopsjon ble den eneste tillatte adopsjonsformen og adoptivforeldre hadde rett til å nekte barna kunnskap om biologiske foreldre, selv etter nådd myndighetsalder.
  • Den såkalte "seks-ukers-regelen", som sa at adopsjon ikke kunne skje før tidligst seks uker etter fødselen ble innført i 1972, men ble ikke praktisert før i 1989.
  • Barn adoptert etter 1. januar 1975 fikk odelsrett og adoptivbarn ble for første gang i Norge likestilt med biologiske barn.
  • Da internasjonale adopsjoner begynte å vokse fram på 1970- og 80-tallet ble det behov for ny lovgivning.  Denne kom ved lov av 13. juni 1980 i form av en større endring i 1917-loven, og det ble innført nye og mer tids tidsmessige bestemmelser om internasjonale adopsjoner.  Disse bestemmelsene ble senere så å si uendret tatt opp i Adopsjonsloven av 1986.
  • i 1986 ble «angrefristen» opphevet. Adopterte over 18 år fikk rett til å vite hvem de biologiske foreldrene var.
  • Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner av 29. mai 1993 trådte i kraft i Norge 1. januar 1998. Bakgrunnen var den sterke økningen i antallet internasjonale adopsjoner fra 1970-årene og utover da organisert formidling av adopsjon av barn fra utviklingsland til den industrialiserte verden for alvor startet.  Det var reist berettiget kritikk mot måten slike adopsjoner ble gjennomført på i enkelte land.  Det manglet et internasjonalt forpliktende regelverk som kunne sikre en betryggende saksbehandling over landegrensene, og som kunne motvirke de mislighetene som fra tid til annen ble avdekket ved slike adopsjoner – som for eksempel kjøp, salg, tyveri og bortføring av barn.  Gjennom konvensjonsarbeidet ønsket deltakerlandene å fastsette felles regler for å motvirke disse forholdene sett i lys av FNs barnekonvensjon (1989) og nasjonale og internasjonale regelverk. Et stort antall land har sluttet seg til konvensjonen både mottakerland i den industrialiserte verden og barnas opprinnelsesland. 
  • Konvensjon om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner
  • Ny lov om adopsjon ble vedtatt 16. juni 2017 og trådte i kraft 1. juli 2018. Bakgrunnen for den nye loven var blant annet at 1986-loven ble ansett som uoversiktlig og lite systematisk bygget opp.  Den nye loven skulle bli mer oversiktlig og brukervennlig og være et enklere verktøy for adopsjonsmyndighetene i deres saksbehandling.  Det var forutsatt at den ville bidra til større trygghet, likebehandling og forutsigbarhet. 
  • Lov om adopsjon
  • Mange godt voksne som ble adoptert i perioden 1945 - 1965 vet fortsatt ikke at de er adoptert.