Her er svar på ofte stilte spørsmål:

Etter adopsjons- og forvaltningsloven har du, etter fylte 18 år, rett på alle opplysninger som er lagret om deg. Be om kopi av hele adopsjonsmappen når du kontakter fylkesmannen eller Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet).

Nei. Dersom du er født på fødestue, har vært på spebarns-/barnehjem eller under barnevernets omsorg, er dokumentene lagret i de ulike byarkivene. Du har krav på opplysninger om deg selv. Opplysninger om tredjepart sladdes.

Ja. Dersom den adopterte er død, har du rett på informasjon om biologisk opphav. For flere opplysninger bør Riksarkivet kontaktes.

Du skriver et personlig brev til den/de du leter etter og sender dette i en henvendelse til Bufdir. Brevet blir lagt i den bortadoptertes mappe. Barne- og familiedepartementet har instruert Bufdir til å varsle den adopterte om at det har kommet et brev.

Alle adopterte over 18 år ønskes velkommen i organisasjonen. Vi skiller ikke mellom nasjonalt, internasjonalt og om du er stebarnsadoptert. Tankene og erfaringene rundt det å være adoptert er i stor grad universelle og en oppdeling etter kategori adopsjon vil være kunstig.

Fra 1960-tallet ble det aksept for å oppgi far som ukjent selv om dette sjelden var tilfelle. For å få treff på far eller andre nære slektninger er du avhengig av at de også har tatt en gentest og registrert den i en database. Slike gentester har imidlertid blitt populære i Norge, så muligens kan det være forsøket verdt.

Som adoptert eller etterkommer av adoptert har du samme rettigheter etter arveloven som ikke-adopterte. Du trenger ikke framskaffe dokumenter som beviser adopsjonen. Dette er tingretten pålagt å ordne.

Fra og med 2020 kan du det. Du må selv søke til myndighetene i det landet, enten direkte til landets statsborgermyndigheter eller via landets ambassade i Norge.  Mer informasjon under «Om adopsjon», siste underpunkt.