Farvel til biomor
Hvorfor måtte det være slik, hvorfor sørger jeg over deg, du som ikke ville ha meg. Du som ikke orket kontakt, du som ikke en gang klarte å gi meg en klem.
Farvel til en biomor
Lufting av tanker og andre kaos tilstander
Da var dagen over, dagen min biomor ble gravlagt.
Jeg møtte opp, med mann, utenfor en ukjent kirke et sted i Norges lange land.
Vakkert der alle plantene hang med hodet, regnet som øste ned
Der står det minst 12 mennesker og alle snur seg som i sakte film,de kikker og kikker
Hjertet dunker ikke lengre,det smeller i brystkassa PANG PANG PANG!!
Det å si jeg var nervøs, var vel å si ting pent, jeg var så redd så nervøs for ting jeg ikke kunne putte fingeren på.
En hånd streifer min, et kjærlig blikk som sier ; jeg er her og du kan støtte deg hos meg elskede.
Herreguuuud er det mulig å bli så mo i knærne? Jeg skal da bare hilse på mine søsken!
Der, 5 ukjente mennesker, 3 flotte damer og 2 halv rare mannebein. Jeg ser hva slags liv de har levd og må dra litt på smilebåndet. Kjøtt og blod ikke sant!?
En ny hånd griper min, trykker forsiktig og sier , hei jeg heter M og er din eldste søster.
BANG BANG ! Hjerte snakket mer enn meg gitt! Denne damen med det grå håret, lutet rygg, men med en aura rundt seg, som sier
“Du tuller ikke med meg.” Neida...
Flere hender som søker min, som trykker og sier noe jeg ikke helt forstår. Hei og jeg er din søster, bror,
tante, kusine, fetter, tantebarn...
En så sorgtung dag skulle vi møtes, vi 6. Jeg følte meg så godt mottatt, jeg er en del av dere!
Vi fant våre plasser i kirken, jeg orket ikke sitte sammen med de andre, det ble litt for mye
Jeg kikker diskret rundt meg, kikker på kirkens malerier, lysestaker og prøver det jeg kan å unngå å kikke på kisten. Kisten har deg i seg, min bimor, min fødemamma. En million tanker flyr rundt og jeg kjenner at jeg blir lei meg.
Hvorfor måtte det være slik, hvorfor sørger jeg over deg, du som ikke ville ha meg. Du som ikke orket kontakt,du som ikke en gang klarte å gi meg en klem.
Kisten er dekket av hvite roser. Alle dine barnebarn og oldebarn har med seg en rød rose ... jeg er den eneste som har med en hvit. Merkelig at sangene som ble spilt er mine favoritter. Er det snakk om tilfeldigheter her?
Presten begynner,forteller ting om deg og jeg suger til meg ordene. Jeg må smile når jeg hører at du som meg, elsket bøker og at du ble kalt en bokelsker. Presten forteller du liker blomster og planter. Jeg nikker og smiler, jo dette er kjent.
Vi er så like at presten stopper og kikker på meg, og lurer sikkert.
Presten forteller så om barna , de FEM .....
og der forsvant hjertet ned i leggen... Hva? Fem?? Jeg vil rope ut ; Vi er SEKS!!
men det tar seg ikke ut .... fy fanden jeg er såret, så såret!!
Mine søsken viste at jeg kom, de var så ivrige på at jeg skulle møte opp
” Du er en av oss, du er datteren til mammaen vår uansett”
Jeg svelger bitterheten og vi reiser oss for å følge kisten ut. Hodet er fullt av rot,hjertet buldrer, jeg er lei meg men holder hodet høyt.
Dine venner snur seg, kikker på meg og måper. Ja jeg vet jeg ligner deg. Nå er i alle fall sannheten ute, det er seks av oss og jeg skal ikke fornektes mer!
Ved graven står vi der alle sammen, alle barnebarn legger på roser på din kiste. Min hvite rose er størst og den legges over alle andres.
Det er med vilje, jeg vil fortelle verden at jeg ikke skammer meg, jeg er i sorg jeg også. Sorg for den damen jeg aldri fikk bli kjent med. Denne damen som gav meg liv.
Det dukker opp flere folk som kikker og jeg føler det hele ubehagelig. Min yngste søster H kommer, gråter og holder meg hardt
Det er godt, samtidig som det gjør så vondt så vondt. Mine søsken er i sorg og jeg har så vondt av dem, vi skulle ikke samles på denne måten!
En ukjent dame kommer, tar min hånd og legger kinnet sitt inntil mitt og hvisker: Kondolerer så mye. Jeg vet hvem du er og du har vært dypt savnet. Knærne mine reagerer ikke lengre,de knekker og jeg gråter. Jeg savnet? Ufattelige ord som er så himla godt å høre!
Det kommer flere bort, kondolerer og snakker med meg. De forteller at de vet om meg, de har snakket mye om meg og mine søsken har savnet meg i løpet av oppveksten. Jeg kan ikke forklare hva jeg føler, alt er så mikset opp og rotete.
Men jeg fikk sagt farvel med min fødemor og jeg vet hun ville vært stolt av meg i dag.
Jeg har nå i flere dager etter dette, snakket, grått og fundert over hva dette er, dette så fandenivoldske vanskelige kaos av følelser. Er det “bare” fordi jeg er adoptert jeg føler som jeg gjør? Er jeg fullstendig rar?
Ikke vet jeg ,men nå er katta ute av sekken og jeg akter ikke å krype tilbake. Jeg skal ikke fornektes mer.
Med forbehold om både skrivefeil, påtråkking av enkeltes tær eller annet.
Dette er mine tanker og mine følelser notert ned med alt det kaos en måtte kunne finnes i en hjerne.