"Vær lydig, ellers blir du sendt tilbake dit du kom fra"

Jeg føler ihvertfall at det var vær så god å være lydig, for ellers var jeg redd jeg skulle bli sendt tilbake "dit jeg kom fra"-- Jeg ble faktisk truet med det ved flere anledninger. Og ikke visste jeg hvor jeg kom fra. Når vi kjørte på sommerferie, pleide vi å kjøre forbi et øde, falleferdig, skikkelig skummelt hus. Av en eller annen grunn trodde jeg gjennom hele barndommen min at det var dit de ville sende meg. At det var der jeg kom fra.
Jeg har sett huset som voksen også, og jeg grøsset da jeg kjørte forbi- Huset er borte nå. Jeg var nok ikke snill nok. Ikke at jeg noen gang ble sendt noe sted, men jeg følte ofte at mamma og pappa fikk feil unge. Mamma var av den gamle skolen, unger skulle ses, ikke høres og ikke merkes. De skulle være rene, pene og lydige. Det har forfulgt meg. Jeg har vært altfor "snill" bestandig. Dumsnill kanskje? Funnet meg i det meste, for å slippe å bli alene, for at andre skulle akseptere meg.
Men jeg jobber med det. Og jeg syns det går bra, selv om det går sakte fremover. Følelsen av å være helt verdiløs, følelsen av at jeg har "tatt noen andres plass" sliter jeg fortsatt med-- Vet at det høres absurd ut at jeg skal ha tatt noen andres plass, men jeg kan ikke hjelpe for det. En følelse av at jeg er feil. Men - heldigvis det går fremover.