Tanker om det å være adoptert
For meg har det å være adoptert vært noe negativt, noe jeg skulle skamme meg over, samtidig som jeg trodde det var noe jeg måtte se positivt på.
Tanker
I dag er jeg ferdig med å lese boka Tyskerjentene av Helle Aarnes. Den gjorde inntrykk,og grunnen er jo selvfølgelig hvordan disse jentene ble behandlet. Men jeg tror at holdningene til ugifte mødre etter krigen ikke var bedre enn hva den var til de jentene som var så uheldige å forelske seg i en tysker under krigen.
Jeg fikk på en aha opplevelse, en bekreftelse på tanker jeg har gjort meg fra jeg var så liten, at jeg ikke greide å forstå hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde. Tanker som har tatt omtrent 50 år på å modnes, som jeg nå er klar for å skrive ned. Først og fremst for min egen del, jeg bruker det å skrive ned ting som litt terapi. Behøver på en måte ikke huske det lenger når det er skrevet ned.
For meg har det å være adoptert vært noe negativt, noe jeg skulle skamme meg over, samtidig som jeg trodde det var noe jeg måtte se positivt på. Forvirrende?
Det negative forstår jeg, men jeg forstår ikke hvorfor jeg måtte tro det var positivt. Det må være noe som er blitt sagt, jeg trodde på en måte at når du var adoptert så fikk du det bra, men det var jo ikke sånn! Kanskje en slags takknemlighetsfølelse (er det noe som heter det?) Noe en burde føle? Jeg vet ikke...
Så til det negative. Det første jeg kan huske ang. det å være adoptert er at mamma fortalte at de hadde valgt meg! Jeg så for meg et rom med mange barn, og akkurat jeg var den de ville ha! Vet nå at det var ikke akkurat sånn, men det var en fin historie og fortalt på en fin måte. Og jeg fikk vite allerede som liten at jeg var adoptert. Men noe mer rundt det ble aldri sagt.
Siden ble det ikke så bra, tidlig ble mine foreldre skilt, og det var mye alkohol og bråk hos oss, men det er en annen historie.
Jeg kan ikke huske akkurat når mammas stygge ord begynte å komme, det skjedde når hun var full, men like vondt for det.
Det som sitter aller mest brent fast er «ikke en gang mora di ville ha deg». De ordene blir jeg aldri kvitt, tror ikke det går en dag uten at de dukker opp. Tror det gjør ekstra vondt fordi at det var mamma de kom fra, den eneste mammaen jeg visste om. Jeg har hatt tanker om at jeg kanskje var tyskerunge, tater, sigøyner, det var jo ting som var negativt på den tiden. Tror jeg måtte ha noe jeg kunne forbinde det negative med, jeg var også så liten at jeg visste vel ikke hva noe av dette egentlig var. Tror nesten jeg ble skuffet da jeg forsto at jeg var født for sent til å være tyskerunge!
Kvenunge, var et ord som gikk igjen. Det var vel også noe som var negativt på den tiden. Tror kanskje nå, at det var fordi min biologiske mor var fra Nord Norge, det visste ikke jeg da! Jeg husker bare hvor redd jeg var. Ikke en gang mora di ville ha deg! Hvem ville ha meg da? Jeg var jo overbevist om at den dagen ville komme da jeg ikke hadde noe sted å bo, ville sikkert bli sendt på barnehjem, eller bare ut, helt alene.
Er ikke helt sikker på når alle disse tankene begynte, men tror det var før jeg begynte på skolen. Og for all del, håper ikke jeg tråkker på noen som er tyskerunge, tater eller kven. Jeg var bare ei lita jente, som lette etter en årsak! Etter en knagg å henge det på.
Jeg tenkte mye på «den ordentlige mammaen» min, hun jeg trodde skulle komme å hente meg og alt skulle bli bra! Men hun ville jo ikke ha meg!
Siden sa mamma mange ganger, at det dummeste hun hadde gjort var å adoptere Tenk så godt hun kunne hatt det uten unger!
Og «du er født av ei hore, eplet faller ikke langt fra stammen» Stygge ord, men det var tross alt noe som var opp til meg! Valg jeg sjøl kunne ta. Alt det andre var så innmari urettferdig, det ramma så hardt. Ting jeg ikke kunne gjøre noe med. Jeg var to døgn da de fikk meg, noe mer uskyldig finnes vel ikke! Jeg føler på en måte at det er min skyld at jeg er født, og det er det selvfølgelig ikke! Fornuften sier jo det, men tankene mine sier noe annet, selv i godt voksen alder.
Dette var litt av mine tanker, og det som gjorde at jeg nå måtte skrive ned, det var boka «Tyskerjentene» av Helle Aarnes. Kjenner den langt inn i margen. Jeg tror holdningen samfunnet og myndighetene hadde til de som ble kalt tyskerjenter ble videreført til enslige mødre også etter krigen! Vi er mange som har fått kjenne det! Liv Thorings masteroppgave tar også for seg dette, om «De uønskede mødre» 1945 – 1965. Hvorfor var det så mange adopsjoner på den tiden, under og etter krigen?
Om krigsbarna er det forsket og skrevet mye. Men om oss som ble født i årene etter krigen er det lite. Vi er blitt en glemt gruppe, men vi er her og vi er mange ... Hvorfor måtte det gå så mange år? Hvorfor så mange hemmeligheter? Vanskelig å finne svar.
Dette var noen av mine tanker, og er for all del ikke ment som noe «stakkars meg». For meg er jo ikke dette noe nytt, hadde bare lyst til å dele litt. Og det er jo bare sannheten!
Og jeg håper ingen føler seg støtt, jeg vet at mange adopterte har en helt annen oppfatning enn jeg har. Mange fikk en flott oppvekst. Og det er så mange ting som kan diskuteres, dette handler bare om mine erfaringer. Uansett oppvekst så har vi så mange ting felles. Og jeg er så glad for alle jeg har blitt kjent med, enten på treff, mail eller på annen måte! Det betyr mer enn jeg kan klare å beskrive. Ett fellesskap som ikke kan forklares!