Når skal vi norskadopterte få de svar vi behøver?

De møttes engang på midten av 60 tallet. Et ungt par, hun var 20 og han var 18.  Hun hadde reist fra bygda på Vestlandet der hun vokste opp og flyttet til Østlandet for og arbeide, og på tettstedes hotell fikk hun arbeid og der bodde hun.

Han var herfra, kjørte lastebil og var musiker på fritiden, greit og spe på med litt penger når man hadde evner, gehør og var musikalsk.  Hun falt nok for den kjekke gutten med gitaren og den flotte stemmen. Han spillte på hotellet og hun var på jobb. De ble forelsket og koste seg sammen så ofte de kunne. De hang sammen og ble betegnet som et par, et pent par, han høy og lys, hun slank og mørk med pene grønne øyne. Det var så seriøst at hun ble med han hjem og hilste på foreldre og søsken, og det var nok godt for henne og ha en familie og føle samhold med, for selv hadde hun vokst opp hos besteforeldrene sine i den lille Vestlandsbygda.                                                                  

Hun hadde visst ikke noe far i livet sitt og moren trengte nok hjelp til og ta seg av jenta si, så hun overlot ansvaret til foreldrene. Kanskje savnet hun familie tilhørighet og nærhet.

Det gikk bra et års tid, men så oppdaget hun at hun var gravid!   Hva skulle de gjøre nå?. Unge uten utdannelse, ikke noe sted og bo og lite penger, de ønsket seg IKKE noe unge nå, og den gang var det ingen trygdeytelser og få for enslige mødre. Han ville ikke ta seg av en skrikerunge, han skulle leve livet og var ikke klar for og binde seg. Forholdet tok slutt, og hun satt igjen med en unge i magen, og angst for fremtiden.  Hun kunne ikke komme tilbake til Vestlandet med en farløs unge, det var stor skam, hun kunne ikke skjemme ut besteforeldrene og moren sin. Kanskje hadde hun lovet dem og gjøre en god jobb, tjene penger og oppføre seg skikkelig, det innebar helt sikkert og IKKE tulle seg borti menn og i alle fall ikke bli gravid!. Abort var jo et alternativ, men det var ikke lett og få innvilget det så lenge mor var frisk og oppegående, hun kunne beholde ungen og leve i skam et sted langt unna hjembygda for alltid,late som om hun ikke eksisterte lenger, kutte all kontakt med det gamle livet  eller så kunne hun gi bort ungen til noen som ønsket seg barn og ikke kunne få.

Vallget falt på det siste alternativet. Han var enig i at dette var en god løsning, de pratet litt sammen etter at det var slutt, men praten dreide seg stort sett om barnet og fremtiden. Hun pakket sakene sine og flyttet til et annet tettsted på Østlandet, det var viktig og komme seg vekk før magen begynte og synes. Hun fikk jobb på et annet hotell og flyttet på hybel der, mens magen vokste og ble mer og mer i vegen for henne… Hun ville ikke ha noe forhold til dette barnet som hun skulle føde og gi bort, ville ikke kjenne etter på sårheten over hva hun kom til og gå glipp av, ville bare bli ferdig med fødselen og glemme, glemme alt som hadde med denne ungen og gjøre. Hun distanserte seg og tillot ikke tankene og følelsene få tak i henne.

En mørk kald desembernatt fødte hun. Alene på sykehuset i nærmeste by. Da ungen kom kastet de et håndkle over ansiktet hennes, hun skulle ikke få se ungen hun hadde båret på og hun skulle ikke få noe følelser eller forhold til det hun hadde gitt livet, men ikke kunne følge opp. Det var mye tårer og angst og smerte, men nå var det over. Han ble tilkalt og måtte skrive under adopsjonspapirene , de gråt  sammen men var enige om at dette var det eneste rette, både for dem selv og barnet.

De tok valget for ungen, at dette barnet ikke skulle  få vokse opp med sine kjødelige foreldre,få egne søsken, kjenne de tette båndene til familien, denne ungen skulle få andre foreldre, kanskje andre søsken, andre besteforeldre og annen slekt. Denne ungen som bar deres gener, deres arv og deres utseende skulle ut i en fremmed verden og møte livet med blanke ark. De hadde skaffet barnet permene til livsboken sin, men fylte ikke ut en eneste side for henne, ikke et ord om hva livet kunne gi av spørsmål, sykdom, gener og arv. Denne ungen det var meg det!  ALENE

Jeg kom til verden og ble tatt fra moren min med en gang, alt som hadde vært trygt, varmt og kjent i magen var borte og jeg fikk aldri mors nærhet og varme da jeg møtte verden for første gang. Jeg ble båret rett ut fra fødestua og skulle aldri se moren min igjen. Jeg var på sykehuset noen dager, ble sikkert passet godt på og kanskje kost ekstra mye med fordi jeg var aleine i verden. Kanskje de som arbeidet på barsel synes synd på meg, hvem vet hva de ansatte føler og tenker når de skal ta seg av et nyfødt barn som ikke noen ”eier”. Jeg var et lite menneske som akkurat den tiden ikke hadde noen..

Gitt livet og satt ut i den store verden. Noen hadde bestemt den skjebnen for meg , for mange måneder siden. Jeg vet ikke om jeg var et ”snilt” barn på sykehuset, jeg vet ikke om jeg gråt mye, var utrygg og urolig eller var rolig, trygg og fornøyd. Jeg vet rett og slett ingen ting om mitt opphold på sykehuset for det som står skrevet i papirene om meg kan jeg ikke få se. Journalen tilhører ikke meg, selv om den angår meg. Den tilhører henne som fødte meg og ikke ønsket og ha meg i livet sitt, eller ikke kunne ha meg og vedkjenne seg meg.                                                                                                                                                                                                                                                     Etter noen dager blir jeg flyttet til et føde/mødre hjem  det skulle være mitt nye hjem frem til adopsjonen var i orden.  På fødehjemmet har de loggført hva jeg spiste, drakk og de har skrevet rapporter om at jeg var ei fornøyd jente som ikke gråt mye. Der starter de første sidene i livsboka mi. Det er dessverre ikke mer enn et halvt A4 ark jeg er eier av, men det er da noe.. Jeg ble gitt et navn der, men dette har de klusset så voldsomt over at jeg ikke har mulighet til og se det, ikke det at det betyr noe i dag, for jeg har jo mitt navn som jeg bærer med stolthet fordi jeg er oppkalt etter pappa,n min. Jeg vet ikke om det var noen spesiell ansatt som tok seg av meg, for som vanlig har jeg ingen papirer og se på. Jeg skulle gjerne visst når jeg begynte og smile første gang, når jeg festet blikket, når jeg begynte og snu meg over på magen osv. Dette er ting som vi adopterte undrer oss over, men kanskje aldri får vite fordi dokumentene om oss ikke skal gis ut.  Jeg ble syk når jeg var på mødrehjemmet, jeg vet ikke hva som feilte meg, for de papirene har jeg heller ikke.

Mine nye foreldre, som hadde ventet i evigheter på og bli foreldre, skulle egentlig få hilse på meg en søndag, men de fikk  beskjed om jeg var syk og at de ikke kunne komme likevel. Skuffelsen var nok enorm for de hadde jo ventet oglengtet i flere måneder. De ble selvsagt engstelige for at de aldri skulle få meg, men de holdt heldigvis motet oppe og smurte seg med tålmodighet. Jeg ble frisk etter hvert, og  etter 4 måneder kom jeg HJEM!

Hjem til en mamma og pappa som hadde ventet og ventet på jenta si. Jeg har sagt det mange ganger at ingen har vært så uønsket, men samtidig så ønsket som meg.  Jeg fikk fantastiske foreldre, de hadde masse kjærlighet, varme, raushet og de hadde alt jeg trengte for og få en trygg god barndom. Det eneste de ikke kunne var å gi meg var svar på alt jeg lurte på, for de visste ikke selv. Vi har alltid hatt et åpent godt forhold og vi har pratet om alt. Vi er trygge på hverandre, og de har oppdratt meg til og bli ei selvstendig jente med egne meninger og jeg har alltid fått prøve og feile i både barndom og tenår.                                                                                                                                             

Jeg skulle ønske alle adopterte hadde hatt det like trygt og godt som meg, for jeg har virkelig vært privilegert som har fått verdens beste foreldre.  Men uansett hvor godt jeg har hatt det har jeg alltid hatt en slags tomhet og undring på ting omkring meg selv, de vanlige tankene dukker jo opp når man er yngre, hvorfor ble jeg gitt bort, hvem likner jeg på, har jeg søsken, hvordan hadde jeg vært.

Disse svarene var det ingen som kunne gi meg, for de to menneskene som satt på disse svarene ville jo ikke ha meg!

Da jeg var yngre visste jeg ingenting om mine bio foreldre, det lille mamma og pappa visste fortalte de meg, men det var jo bare en brøkdel av historien min. Mamma har alltid vært lojal mot mine bio foreldre, hun har alltid snakket pent om dem, at det var synd på dem fordi de ikke kunne ta seg av meg, at de var for unge, de hadde lite penger, de ønsket meg et bedre liv, fordi de var glad i meg. Mamma er en klok dame, med et stort hjerte, det er det ingen tvil om, de var med meg hele vegen og prøvde og lette byrdene mine. For det er ingen tvil om at jeg som adoptert har mange bører og bære fordi jeg ikke vet. Det blir nesten en besettelse og ” bli kjent med seg selv”. Det blir veldig viktig og finne identiteten sin, og forstå seg selv, bare det og forstå hvorfor man reagerer slik og sånn i gitte situasjoner, hvorfor jeg har eksplosivt temperament når mamma og pappa ikke har det, hvorfor jeg har slitt mye med angst både som liten og senere i voksen alder osv. Det er så utrolig mange hvorfor i livet mitt..

Jeg ble mamma før jeg fylte 19 år, og da jeg gikk gravid ble jeg veldig opptatt av hvordan det hadde vært da min bio mor gikk med meg, hvor lang tid fødselen med meg tok, om jeg var frisk da jeg kom, var det en hard fødsel? ja det var så mye ( kanskje unødvendige) tanker rundt dette som kom frem. Ville ungen min likne på mine bio foreldre?  Det var mange ting jeg ikke kunne spørre mamma om, for hun hadde ikke vært gjennom graviditet og fødsel. Men jeg leste og leste, jeg spurte andre og jeg fulgte noe opp kontroller og utvikling.                              

Jeg søkte opp mine bio foreldre etter at jeg ble mamma selv, jeg kontaktet fylkesmannen og det er en møysommelig prosess. De forstod ikke at jeg følte at jeg hadde dårlig tid, at jeg trengte svar her og nå.

Jeg er en utålmodig sjel, men fylkesmannen kan man ikke stresse, så det tok nesten ett år før jeg stod med brevet i hånden fra dem. Jeg kjente hjertet banke så hardt at det kjentes ut som om det skulle hoppe ut av brystet, jeg var helt tørr i munnen, og hendene skalv som aspeløv. Jeg gikk inn, satte på kaffen, gikk bare rundt og holdt brevet i hånden uåpnet. Her hadde jeg svarene trodde jeg... her skulle jeg få fylt mine første sider i livsboka mi, her skulle jeg få navn på bio foreldre, adresser og kanskje et brev fra hver av dem hvor de forteller meg hvorfor det ble som det ble. Kanskje de til og med vil møte meg.  Jeg var helt svett i hendene da jeg satte meg ned med kaffekoppen og åpnet brevet. Det var en stor brun konvolutt med flere brev inni.                                                                                                                                 

Jeg tok opp det første brevet fra Fylkesmannen, hvor det står:                                                                                                                   

Fylkesmannen har mottatt henvendelse fra deg ang. navn på biologiske foreldre.

Din fars navn er….( hans navn og adresse) og din mors navn er…( hennes navn og  adresse)

Da deres mor innstendig har bedt oss om og ikke kontakte henne igjen, har vi valgt å respektere dette, og hun vil derfor ikke få henvendelse fra oss om at du ønsker kontakt med henne.

Vedl. Brev fra biologisk mor.

Deres far ønsker heller ikke kontakt, da han har en egen familie nå, men ser at han ikke kan nekte deg rett til og få hans navn og adresse

Vedl. Brev fra biologisk  far.

NEDTUR… Jeg satt der med tre brev, ett fra fylkesmannen og ett fra hver av mine biologiske foreldre. De har gitt meg bort i det henseende at ”barnet” aldri skulle få vite hvem de var. Min bio mor skriver at hun er gift og at hun har en sykelig sjalu ektemann så hvis dette kommer til han, ryker hennes ekteskap. Min far skriver at han har sin egen familie nå og at det ikke er ønskelig og ha kontakt med meg. Min bio mor virker bitter for at lovverket er endret og at adopterte nå har rett til og vite navn og adresse på opphavet sitt. Hun omtaler meg som en ”ting”. ” Jeg har aldri ønsket at BARNET skal få vite hvem jeg er”! Skuffelsen synker inn over meg, jeg husker ikke om jeg gråt eller hva jeg gjorde. Jeg ble nesten sjokkert, for jeg hadde håpet at de begge skulle gi meg en forklaring på hvorfor, men for andre gang var jeg stengt ute i kulden, jeg var avvist ikke bare en gang, men TO!! Hvordan kunne de bare snu ryggen til sitt eget barn nok en gang? Jeg ba ikke om å komme inn i varmen, jeg ba kun om svar slik at jeg kunne lære meg å forstå meg selv, bli kjent med meg.. Hvordan kan en mor være så følelsesløs og kald? Jeg forstod ikke at hun nektet meg og lære om mitt liv. Var hun uten følelser? Hadde hun virkelig klart og fortrenge at hun en kald desembernatt fødte et barn? I stedet for og få svar satt jeg igjen med enda flere spørsmål. Jeg hadde fått innspill fra venner og foreldre at muligheten for at jeg kunne bli skuffet var tilstede, men jeg valgte og tro at i alle fall min bio mor var så godhjertet at hun ga meg svar, men det skulle vise seg at hun var mye kaldere og uoppnåelig enn bio far. Hun hadde nok rett og slett fortrengt og glemt meg.  Jeg lot alle inntrykkene få hvile og modnes en god stund. Det tok tid og svelge skuffelsen og prøve å glemme nederlaget de hadde gitt meg. Mamma og pappa stod ved min side hele vegen og holdt motet oppe hos meg, i tillegg hadde jeg jo ei flott lita jente og ta meg av, så jeg valgte og fokusere på det gode en stund, før jeg en ettermiddag tok mot til meg og ringte min bio far.                                                            

Det ble en lang og veldig hyggelig telefonsamtale, han var en ung, trivelig kar som beklaget at ting var blitt så vanskelig, men det hadde kommet som et sjokk på han at jeg tok kontakt. Han svarte så godt han kunne på alle mine spørsmål, og han var tålmodig og hyggelig. Jeg fortalte en del om mitt liv, og han fortalte en god del om sitt. Han var gift og hadde to barn til, han fortalte hva han jobbet med og han hadde tenkt mye på meg opp gjennom årene. DET trøstet og det veide virkelig opp for hva bio mor hadde gjort mot meg. Vi ble ikke enige om og treffes eller holde kontakten, men vi visste begge to at det kom til og skje i fremtiden at vi skulle møtes. Vi var jo veldig nysgjerrig på hverandre. Når jeg pratet med han følte jeg en indre ro, jeg følte at her kunne jeg være meg selv, for han forsto meg uansett. Vi var nok ganske like i følelsesmønsteret han og jeg. Jeg begynte og notere ned en del opplysninger i livsboka mi, som min bio far hadde gitt meg.

Vi fikk etter hvert god kontakt både jeg og hele familien til bio far, mamma og pappa gledet seg med oss, og de hilste på bio far og familien hans flere ganger.

Det var både rart og godt på samme tid, for mamma og pappa ga med trygghet, mens biofar ga meg indre ro og jeg følte meg hel når vi snakket sammen. Samtidig var han det eneste bindeleddet jeg hadde til bio mor, han kunne fortelle meg ting som gjorde at jeg fikk satt på plass mange spørsmål. Men da jeg kom til var han en ung mann, og det var mye som han ikke husket eller ikke visste, så jeg skulle gjerne snakket med henne selv, men sånn er jo livet, man kan ikke alltid få det som man vil.                                                                                   

Årene gikk, og kontakten med bio far har vært der hele tiden selv om den har vært mer eller mindre sporadisk i flere år. Men uansett hvor lang tid det går mellom hver gang vi sees så er kontakten der med den gang. Vi er forbundet med det samme blodet, det er helt sikkert. Jeg kjenner at i blandt er blod tykkere enn vann, sånn er det bare.

Min bio mor har hele vegen vært fraværende, hun ønsker ikke kontakt, og hun nekter meg og få vite. Dette gjør fortsatt vondt. Jeg har med årene vært mye syk, noe av dette er arvelig, og det er slitsomt og ligge på sykehus, eller være hos lege eller behandlere og alltid kommer samme spørsmålet

” Er det noen i familien din som har dette?” jeg vet jo om sykdommer på min bio fars side, men de arvelige alvorlige diagnosene jeg har, de har jeg ikke fra han. Og derfor kan jeg heller ikke gi noe godt svar på det legene trenger å vite. Jeg har ringt til bio mor en gang, men hun nektet  at hun var hun, jeg spurte til og med om hun var den eneste med det navnet der hun bodde og dette bekreftet hun, men allikevel ville hun ikke snakke med meg eller vedkjenne seg meg.

Jeg satt meg ned etterpå og skrev et langt brev til henne, hvor jeg ber henne innstendig om og gi meg helseopplysninger, opplysninger om arv, gener og det man trenger for og kunne ta forhåndsregler i forhold til alvorlige sykdommer og psyke. Men hun ga meg aldri noe svar. Jeg syns faktisk hun skylder meg de svarene, for det dreier seg ikke bare om meg, men også om barna mine! Jeg kjenner henne ikke, og jeg kommer aldri til og bli kjent med henne, men for meg virker hun følelseskald og litt kynisk. Hun gav meg livet, men hun unner meg ikke å leve det fullt ut.

Hvorfor hun nekter å vedkjenne seg meg. er et mysterium, og hvis hun er laget av kjøtt og blod synes jeg det er rart at hun ikke ønsker meg det beste og gir meg svar. Jeg forstår at hun vil glemme, og kanskje har hun klart det, men når man har satt en unge til verden bør man ta høyde for at den ungen blir voksen en dag og søker svar.

Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg har brunøyde barn, da min far er blåøyd og min mann også..

Ungene mine er mørke i håret, de har gener som ikke jeg kjenner  igjen.

Det og være adoptert er ikke ensbetydende med å være ulykkelig, for de fleste av oss har hatt et godt liv, med mye varme og kjærlighet. Men vi har en del spørsmål som andre ikke har, for oss er det ingen selvfølge å vite når på døgnet du er født, hvor mye du veide, hvor lang du var, hvor lang tid fødselen tok, hvor lenge man var på sykehuset osv. Det som for andre er en selvfølge er for oss unikt å få vite. Dette er svar som andre ikke tenker over er viktige, for å få et helhets bilde av hvem man er.                                                                                                       

Jeg kontaktet sykehuset jeg er født på for og få ut opplysninger om min egen fødsel og mitt opphold på barsel. Jeg lurte også på hvem som var med meg under transporten til barnehjemmet, og hvem som tok i mot meg der. De få opplysningene de kunne gi meg der var, vekt, lengde og hodemål og klokkeslett for fødselen. Resten av informasjonen tilhørte min mor fordi dette er skrevet i hennes journal. Jeg spurte om ikke min journal begynte da jeg ble født? Og hvorfor jeg ikke hadde egen journal når jeg ikke skulle være hos min mor under oppholdet, men noe særlig forståelse for ” problemet ” mitt fikk jeg ikke. Jeg fikk beskjed om og henvende meg til min bio mor slik at hun kunne godkjenne at jeg fikk ut opplysningene. Det er helt utrolig.. og veldig naivt!                                                                                                         

Hun vil jo ikke engang vedkjenne seg meg, og så ber de meg ta kontakt med henne for og få ut informasjon. Uvitenhet må jo være årsaken til at sykepleiere svarer sånn. Men jeg fikk et ark til i livsboka mi, så nå har jeg faktisk sju.. I dag er det heldigvis gode trygdeordninger for enslige mødre, det er ikke lenger en skam og føde et barn uten og være gift, eller være enslig forsørger, så det er få barn som blir adoptert bort av norske foreldre, men jeg synes det burde innføres en lov som sier at man bør adopteres bort med et info brev som man kunne få når man ble myndig.

 Det burde inneholde litt personlige ord om hvorfor man har blitt gitt bort, arvelige sykdommer, fødselsjournal og informasjon som er viktig for barnet å vite. Det er utrolig mye som angår meg, som jeg ikke vet. Det som for andre er en selvfølge, er for meg veldig viktig. Jeg lever med en rastløshet inni meg som jeg ikke får stoppet, jeg har i voksen alder enda flere spørsmål jeg gjerne skulle ha svar på.                               

Jeg har absolutt ikke behov for en ny mamma eller pappa, for det har jeg allerede. Jeg har verdens beste foreldre som gir meg støtte og gode råd når jeg trenger det, men de kan ikke gi meg svar på gåten  meg.Det som er spesielt for meg er at jeg som har vokst opp som enebarn faktisk har flere søsken, takket være internett så har jeg ”funnet” min bio mors datter, hun som har akkurat slike knallgrønne øyne som jeg har.

Jeg har ikke tatt kontakt med henne, kanskje fordi jeg er feig, jeg vet ikke, men motet har nok sviktet litt. Alle ser jo opp til sine foreldre, og jeg ønsker ikke at hun skal få et ødelagt forhold til sin mor fordi moren bærer på en stor hemmelighet fra 60 tallet. Det må jo være vår felles mor sitt ansvar å informere sin ”legale” datter om at hun har en søster som er bortadoptert.                                                                                        

Jeg vet ikke hva slags menneske min bio mor er, men hun må være en mester i å fortrenge og glemme, men spøkelset i skapet blir jo ikke borte selv om hun holder døren til skapet lukket og låst for evig tid. Forhåpentligvis lever jeg lenger enn henne og da kan jo muligheten være tilstede for og få møte min søster. Men det er langt frem dessverre.                                                                                                                 

Det kan virke  som om staten med loven i hånd vernet godt om disse mødrene som bortadopterte sine barn på 50,60 og 70 tallet. ( Norsk adopterte)

Mødrene skulle taes vare på, alt skulle være hemmelig, ingenting skulle komme ut. Jeg har full forståelse for at de hadde det fryktelig. Det og måtte gi fra seg et barn er sikkert noe av det verste man kan gjøre, og at alt skulle være konfidensielt forstår jeg også. Men skal vi som er adopterte bare sitte på sidelinjen og være tilskuere til eget liv fordi vi ikke med loven i hånd kan si at ”jeg har KRAV” på å vite hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Alle de papirer som er lagret i Riksarkivet, på sykehus og i andre arkiv som omhandler oss skal ligge der i nesten 100 år før vi kan få dem av hensyn til bio mor. Burde ikke det lille barnet også vært beskyttet av en lov? Eller skal vi bare være takknemlige for at vi ikke ble abortert bort? Vi fikk loven i 1986-87 hvor vi har krav på og vite navn, men tiden er vel inne nå for å endre loven slik at vi kan få ut de papirer vi ønsker for å bli hele mennesker. Når man har en bio mor som min, har jeg ingen mulighet til og få vite.. for det setter hun en stopper for ved og være taus. Det er jo viktig for våre etterkommere også å vite om arvelige sykdommer, gener og ting som kan være av betydning for barna våre.           Min mor ga meg livet, jeg er takknemlig for det,men jeg har ikke bedt om noe av dette. Det var hun  som tok valget for meg da jeg ble til, hun tok valget at jeg skulle leve hos mennesker som  ikke kan få egne barn, hun tok valget at jeg ikke kunne ta forhåndsregler i forhold til helse, hun tok valget på at jeg ikke skulle få vite noe om min biologiske familie, hun tok fra meg retten til og kjenne på følelsen av og ha søsken som man vokser opp med. Og nå skal fremmede mennesker sitte og bestemme at retten til å vite den skal jeg ikke få før jeg blir en gammel dame. Jeg er ikke bitter, eller jo kanskje litt.. fordi jeg ikke kan slå i bordet og si at jeg har rett til å vite!

Jeg ønsker ikke og være bitter, det jeg ønsker er og bli forstått, og kanskje forstå selv også, for det er ikke noe god følelse å være lita jente og ikke forstå hva separasjons angst er. Da jeg var liten slet mamma og pappa mye med å få meg til og sove, jeg gråt, var urolig og de trodde at jeg hadde vondt i magen, ja kanskje jeg hadde det, for det var vel en angst klump i magen som satt der. Jeg vet ikke hvorfor, men til dags dato har jeg problemer med å sove hele natten, når det blir mørkt og stille kommer alle tankene. Jeg har hele livet vært redd for og bli forlatt, jeg tenkte ofte som liten at jeg måtte være snill jente for ellers kunne jeg bli gitt videre til noen andre som ønsket seg barn.. Hvem vet hva små barn tenker, jeg hadde nok separasjons angst som liten og har hatt det til dels i voksen alder for jeg er veldig avhengig av bekreftelse og masse kos. Mannen min gir meg heldigvis mye av det så hjemme her føler jeg meg trygg

Mange ganger så lurer jeg på om det er forsket noen gang på hvordan adopterte har det gjennom livet med tanker, følelser og psyke. Har det noe og si at man ikke var ønsket når man lå i magen? At man ikke fikk den trygge roen som mammaer skal ha, gleden ved å være gravid kan jo ikke ha vært tilstede, og vi har sikkert hatt mammaer som har hatt mye angst, masse uro og kanskje har grått seg gjennom svangerskapet. Hva gjør det med et ufødt barn?

Jeg har gitt opp håpet om å få min mor i tale, og jeg er veldig privilegert som har bio far og hans familie som støttespiller I tillegg har jeg jo mine fantastiske foreldre, som virkelig ER mamma og pappa. Jeg har flotte barn og svigerbarn, og jeg har en flott ektemann som virkelig forstår meg og kjenner meg! Så jeg har mye å glede meg over. Men jeg føler at livet hadde vært komplett hvis jeg kunne satt meg ned og få skrevet ned alt som står skrevet om den lille jenta som ble født ei kald desember natt på 60 tallet.                                                       

Permene fikk jeg utdelt den dagen jeg ble født, jeg har fylt side for side hver eneste dag i over 40 år, det eneste jeg mangler er de første sidene. Og håpet lever jeg jo med hver eneste dag. Jeg håper at det en dag skal ligge et brev i posten fra ett eller annet arkiv eller fra min bio mor, hvor det står det jeg trenger å vite for og få sjelefred. Og håpet kan ingen ta ifra meg, det er bare synd det er så vanskelig å få til … Det er ingen mennesker som lever bare i svart/hvitt, heller ikke vi adopterte, det er mange av oss som har et godt liv, vi har hatt det trygt og godt og vi kunne nok endt opp helt annerledes hvis vi hadde vokst opp hos våre biologiske foreldre. Grunnene til at vi er adoptert bort er jo så mange og det er mange av disse mødrene som har satt bort ungene sine som har opplevd en stor personlig tragedie ved å bli gravide og føde et barn. Det har i det senere vært skrevet en del om de mødrene som måtte gi fra seg barna sine, det er flott at det fokuseres på denne siden av saken også, for det er åpenbart at disse mødrene har vært igjennom et helvete både under svangerskap, fødsel og i årene etterpå. Jeg bare undres over hvorfor det ikke blir tatt opp hva disse følelsene gjør med et foster og et lite nyfødt barn. Kan det være grunner til at mange av oss sliter med forskjellige plager og mange tanker? Vi har et stort behov for å vite! For meg har det i perioder vært vanskelig å innfinne seg med at man ikke var et ønsket barn. Jeg tror dette har preget meg og hele mitt liv, fordi jeg aldri får avsluttet kapitlene i boka mi. Jeg syns det er vondt og ikke bare bli avvist en gang men mange ganger i livet. Man blir avvist av bio mor, av etater som sitter på informasjon og av mennesker med stillinger som har makt til å bestemme hva du skal få vite om deg selv. Det å føle seg verdifull er jo noe de fleste mennesker trenger bevis på gjennom livet, man har jo behov for å være noen..                                                                                               

Det dukker stadig opp spørsmål fordi jeg merker at jeg har gener og arv som ikke stemmer overens med mine adoptivforeldre, jeg gjør ting på en annen måte, jeg har arvet ferdigheter og interesser som de ikke har, jeg gjør ting på andre måter. Dette er arvelige faktorer, ikke oppvekstvilkår som avgjør. Man stiller seg jo spørsmålet mange ganger”hvorfor gjør jeg dette?” Selvfølgelig har man mange faktorer her, man blir lik den man vokser opp hos, til en viss grad, men det må være en grunn til at jeg føler meg så forstått, så hel og så kjent med alt når jeg er sammen med bio far. Vi gjør ting på samme måten, har samme interessene, til og med de samme utrykkene i ansiktet når vi prater. Dette gjør godt fordi jeg alltid som liten har prøvd å ligne på familie og slekt. Jeg satt og lette etter likheter sånn at jeg skulle føle meg som en av dem, særlig i familie selskaper. Det ble viktig for meg å føle nærhet til søskenbarn, tanter og onkler, men jeg fikk det liksom aldri helt til. I dag har jeg liten kontakt med dem, jeg har valgt det selv fordi jeg føler at jeg er utenfor på en eller annen måte.

Jeg føler nærhet og kjærlighet til mamma og pappa, og jeg føler en dyp respekt for alt de gjør for meg og mine, men samtidig er det ting de gjør som blir veldig fremmed for meg. Jeg har slitt en del psykisk opp gjennom årene, om dette er arvelig vet jeg ikke, men jeg sitter med en følelse av at det kan ha noe med svangerskap og fødsel og gjøre. Kanskje min bio mor overførte sin utrygghet, angst og frustrasjon på meg, slik at jeg har blitt den jeg er i dag. Jeg mangler ikke identitet, for jeg er jo meg og jeg har det bra med det livet jeg har, men alle ubesvarte spørsmål ligger der som en udetonert bombe, kanskje jeg egentlig ikke bør vite?? Kanskje jeg har det best som jeg har det? Hvem vet.. men det kjennes ikke slik ut for meg, jeg har blitt vant til avvisninger og skuffelser så jeg takler nok å lese om mitt liv som nyfødt. På mange måter er vi påført mange ekstra belastninger, eller skal man så fint si at vi er født med en del ekstra utfordringer. Jeg er meget klar over at det er mange barn i Norge i dag som ikke har det bra hos biologiske foreldre, det er mange som burde vært satt bort og det er mange som ikke burde fått barn i det hele tatt. Dette er ikke et skriv om hvor synd det er på meg og mine medadopterte brødre og søstre, for det er ikke synd på oss, vi må også stå til ansvar for det livet vi lever i dag som voksne og det gjør vi! Men vi har blitt  «glemt» i en verden hvor det er mye fokus på utenlandsadopterte, surrogati og prøverør.

Vi er en liten gruppe mennesker som skulle «ties» i hjel, vi skulle ikke engang få vite om oss selv fordi vi etter fødselen tilhørte en annen familie. Noen av oss har faktisk blitt levert tilbake fordi vi ikke passet inn, noen er bortadoptert flere ganger. Noen av oss er «betalt» for i form av frimerker til Fylkesmannen.

Det er utallige historier som aldri kommer frem fordi vi er født i hemmelighet eller i taushet. Vi er laget og født i skam og vi skulle ikke vises frem eller synes. Jeg føler at tiden er inne for å komme fram i lyset, vi skal ikke skamme oss over hvem vi er, vi er fullverdige mennesker som ønsker oss noe som for mange er en selvfølge. Vi ønsker å få hele livet vårt frem i lyset og inn blant de permene vi ble gitt ved fødselen. Vi både ønsker og trenger.. Det er ingen menneskerett å få alle opplysninger om seg selv, og det finnes tusenvis av barn som ikke vet, men for oss norsk adopterte er foreldre og slekt så nært, men allikevel så fjernt. Vi vet at det sitter mennesker rundt om i landet som vet, men tier. Mange ganger har jeg undret på om min bio mor innerst inne hadde ønsket å fortelle meg alt, eller om hun har fortrengt så grundig, at hun ikke føler noe når hun har blitt kontaktet ang. adopsjonen. Jeg vet jo ikke engang om jeg ville likt henne, og sånn som hun har behandlet meg og avvist meg gang på gang, så tror jeg kanskje ikke det. Men uansett så ligger det mange ubesvarte spørsmål i meg. Jeg tror ikke hun forstår hvor viktig dette er for meg, hadde hun forstått det så hadde hun kanskje gitt meg de svar jeg behøver. Det er nok ikke noen enestående historie jeg har, og jeg vet at det er mange med meg, men for meg er dette viktig, det angår meg, mitt liv, min fremtid og mine etterkommere.

De er også preget av dette, og det burde vært en menneskerett å få vite. Vi har mange enkle praktiske spørsmål vi undres over, hadde det vært så farlig og skrevet dette ned og lagt i en lukket konvolutt, slik at vi kunne få vite når behovet eller hvis behovet meldte seg. Hadde det vært for mye forlangt?  Jeg vil ikke prøve å kontakte min mor mer, hun har tiet meg i hjel i årevis, og nå er det nok. Men jeg kommer ikke til å gi opp på offentlige kontorer, de ansatte der er tross alt «bare» på arbeid og kan legge fra seg saken når de drar fra jobb, mens vi adopterte må bære dette med oss hele døgnet, hele året.

SKAL VI VÆRE TAKKNEMLIGE? Er det sånn at vi skal være fornøyde med det valget biomødrene våre har gitt oss? Skal vi innfinne oss med at sånn er det bare, og dette er mitt liv? Jeg synes ikke det. De som ikke har behov for å vite, ikke takler flere skuffelser eller rett og slett er fornøyd med det de vet/ikke vet behøver jo ikke og kontakte verken bio foreldre eller offentlige kontorer. De kan bare leve som vanlig og ingen klandrer dem for valget. Men for oss som sliter med tomhet, uvisshet og nysgjerrighet burde vegen vært lettere å gå. Vi burde kunne sendt et brev og fått svar, så hadde vi blitt spart for mange tunge stunder.                                                                                                    

Dette kunne vært gjort med en lovendring. Da kunne bio foreldrene bare tiet oss i hjel, for vi hadde fått visshet uten deres samtykke. Da er det ikke sikkert vi hadde brydd oss med å kontakte dem, tenke på dem eller la disse ” fremmede” mennesker bli en del av vårt liv. For de er jo det enten vi vil eller ikke. Hverdagen vår er preget av og ikke kunne svare for oss når det gjelder mange spørsmål om oss selv. Vi har blitt vant til å svare ” det kan jeg ikke svare på, for jeg er adoptert skjønner du”.. Opplysninger om oss kunne lettet mange situasjoner. Selv om vi er født i skam og i taushet, er det vel ikke ensbetydende med at vi skal forholdes skamfulle og tause hele livet. Da er det jo bio foreldre og myndighetene som bestemmer hvor mye vi skal vite om oss selv, og det er ikke riktig synes jeg. Jeg vil ikke stå med lua i hånda og være takknemlig for at jeg har hatt det så bra i oppvekst og barndom. Det er noe jeg sier til mamma og pappa, de vet det og er trygge på at jeg har hatt det trygt  og godt.

Jeg vil ha retten til og bestemme over eget liv, ta egne valg og få den informasjonen jeg har behov for. Min bio mors behov er ivaretatt hele vegen, men barnets behov er lagt opp til at det er de basale behov som skulle dekkes, i tillegg til at man skulle ha det trygt, ha gifte foreldre med god økonomi, hus og ha noe og tilby, man skulle regnes som egenfødt barn og ha arverettigeheter til adopsjonsfamilien. Noe mer er det ikke tenkt på tror jeg, for da hadde vel sakene vært lettere å åpne. Som sagt, jeg har ikke bedt om noe av dette, jeg har blitt laget, født og gitt bort og så er visst bio mor ferdig med meg og den saken...

Vi er arveberettiget våre adoptivforeldre, vi skal regnes som ”ekte” barn. Vi mistet vår arverett etter våre bio foreldre da vi ble adoptert bort, da var vi ikke lenger deres barn.. men alt det vi arvet etter våre bio foreldre i form av gener kunne de ikke bare gi videre til noen andre, det er en arv vi bærer med oss hele livet, og da er det kankskje ikke så rart at vi har mange spørsmål?? Vi er ikke arveberettiget i form av materielle ting og penger, men vi er i høyeste grad arveberettiget utseende, farger, interesser og ferdigheter. Kanskje bør vi være glad for at dette er en ting de ikke kunne ta fra oss, dette er noe som gjør at ” jeg er meg”! Men da bør vi også få svar på hvorfor.. Hvorfor er jeg kunstnerisk når ingen av mine foreldre eller slekt er det? Hvorfor er jeg musikalsk når ingen hjemme noen gang har sunget eller spilt...  nok et hav av tanker… Nye spørsmål dukker stadig opp og jeg håper at vi en dag kan få de svar vi ønsker oss. Det syns jeg er ærlig fortjent!!

 

Vil også si at det jeg har skrevet om min mor er litt info jeg har fått av bio far, resten er tanker jeg har rundt henne. Jeg har forsøkt å sette meg inn i hennes situasjon og hvordan hun hadde det.. Så begynnelsen av dette er mesteparten fri tenking av meg..

Adoptert