Min altoppslukende frykt
Alle vet at for en plante skal gro, vokse, bli sterk, må den vannes, helt fra starten av. Så de "røttene" som er der er bare biologiske fakta og ikke noe mer.
Hvem er jeg, hva og hvem har jeg, når mine adoptivforeldre er borte, borte for godt? Er jeg alene om å tenke på dette, å være redd for når det skjer så kan det også for andre enn meg føre det å ha levd som en adoptert over i en annen og ny dimensjon, som kan bli vond på forskjellige måter?
Søker jeg 'drama' liker jeg å overdrive, male 'fanden på veggen'? Nei og langt fra nei. Det er kun om å erkjenne og vedkjenne meg mine følelser, min frykt, sorg, jeg kjenner meg selv så godt, vet så vel hva som gjør at min frykt er der og har alltid vært en stor del av mitt liv og vet derfor at når den dagen er der at de begge er borte så vil de to som var de eneste jeg i et langt liv prøvde å skape meg 'røtter' til og gjennom være kuttet vekk for alltid. Og jeg er da rotløs.
Det spiller null rolle at det fortsatt eksisterer en bio mor og andre bio slektninger på begge sider, alle vet at for at en plante skal gro, vokse, bli sterk, må den vannes, helt fra starten av.
Så de 'røttene' som er der er bare biologiske fakta og ikke mer.
Det betyr ikke at jeg ikke kan etterhvert utvikle gode fine forhold til dem av bio slekt som jeg har nå fått kontakt med og skal etterhvert møte, men det kan aldri tette over sårene eller hungeren min i alle mine år etter å aldri ha følt jeg var en elsket datter, en ønsket og verdsatt del av familien, og alle i den. Ha en familie, høre til en plass. På ordentlig, fullt ut og med uforbeholden kjærlighet.
Min mor er død, i 2005, jeg var der for henne i lang tid i hennes smerte og fortvilelse. Jeg lovet henne hun skulle komme hjem, legene sa det, men klarte ikke holde mitt løfte, hun døde, jeg var der da, brøt totalt sammen og måtte ha medisinsk hjelp. I mitt hode var det min skyld, at hun døde, og nå hadde hun enda mer å hate meg for, samtidig så var det nå ugjenkallelig slutt for håpet om å oppleve fra henne en uforbeholden kjærlighet og aksept, en unnskyldning. Kirken var fullstappet, jeg holdt den eneste talen som ble holdt, en tale som ble snakket mye om i lang tid. Hvorfor gjorde jeg det? For jeg trodde fullt og fast at hun ville høre meg, det var min siste måte å prøve å 'nå' henne og håpet på at jeg skulle få tegn på at hun elsker meg. Talen ble holdt for å nok en gang prøve å bevise, for henne, at jeg var verdt å ha blitt adoptert, å ha vært hennes datter. Det var et skrik fra meg som ingen i kirken forstod, de tok det som en fantastisk tale, en hyllest mens jeg enset ikke noen der, var dopa ned, og alt jeg så og følte var kisten og sikker på at mamma faktisk hørte meg, det var en samtale mellom henne og meg, alt annet betydde ikke en dritt. Jeg går på graven alene julaften 05, det er grusomt kaldt, mørkt, bare tonnevis med lys rundt på alle gravene, alle er hjemme med sine og feirer julaften, jeg brøt opp fra min sønn og min far, reiste til henne, og lå oppå graven og ropte og gråt til henne, ' elsker du meg'?
Det var et stort svart hull inni meg, sorg over det tapte, hva jeg aldri fikk, og at hun nå var med sin far og de andre som alle hatet meg. Der kom ingen tegn, da heller, til min sjel, om at ja, du var elsket, alltid, du var ønsket, du var god nok, der var bare smerten om at borte var hun som jeg hele livet hadde tryglet om å bli elsket av og slik vil resten av mitt liv bli, smerten om dette vil aldri gå bort.
I alle år siden hun døde har jeg levd meg og følt at jeg er livredd for å dø ene og alene fordi da kommer jeg til å bli utsatt for mer smerte fra henne, fortsatt avvisning, fortsatt at jeg er ikke verd noe. Dette er mine helt reelle følelser, frykt og angst i mitt hverdagsliv. Vet det høres helt sært ut, og det er langt fra noe jeg 'vil være i' men det er bare at slik er det inni meg.