Jeg synes du skal prøve å finne ut av det, om du ønsker det. Det var mammas forløsende ord.  

Det var de jeg trengte for å tørre. Uten de ordene hadde jeg tenkt at det var for mye følelser, for vanskelig å snakke om. Jeg hadde jo levd et halvt liv uten å stille noen av spørsmålene. Vært fornøyd med slik det var. Godtatt halve sannheten. Gjort det som ble forventet av meg. Gravde ikke. Var alltid enig med siste taler.  

Nei, det er ikke sant. Minnene mine er visket ut og jeg fremstiller meg selv på én måte enda jeget mitt og livet mitt har vært fullt av motsetninger. Sannheter og tro. Usannheter og tvil. Men det er sant at jeg tenkte at mamma sikkert ville tro at hun ikke var bra nok om jeg måtte finne ut hvem min biologiske var. Ja, jeg tenkte til og med at jeg måtte vente til hun døde før jeg turte. Dermed slapp jeg det bare. La det bort. Kom ikke i trassalderen, gjorde aldri opprør, var snill og medgjørlig, prektig og grei. Giftet meg, fikk barn, godtok et halvhjertet og etter hvert kaldt ekteskap. Feide det under teppet. Der kom det igjen, de halve sannhetene.  

Jeg lot ordene fra mamma modnes i meg. Lot det synke inn - at jeg faktisk kunne skrive et brev og utløse den spenningen jeg hadde levd med hele livet mitt til da. Hadde det ikke vært for hennes «tillatelse» hadde jeg altså ikke gjort det.  

– Storesøstera di har fått vite hvem hennes biologiske opphav er. Det er mamma som fortsetter og forteller at hun, søstera mi altså, hadde kontaktet fylkesmannen og fått svar.  

I all verden! Hadde hun gjort det? Sånn helt uten videre? Uten så mye som et pip til meg? Det kunne hun jo! Vi som var i samme båt, som var søstre.  

– Er det sant? Spurte jeg. 

– Hva da? Vi stod på verandaen hennes. Hun plukket visne blomster i blomsterkassa og kastet dem ned på plenen under.  

– At du har fått vite hvem dine biologiske foreldre er?  

– Ja, hvordan det? Det ble ikke veldig mye penere i hagen hennes av at hun fjernet de brune blomstene og dekorerte gresset med dem, tenkte jeg. Om det er pent du vil ha det.  

– Nei, jeg bare lurte. Men det er da veldig spennende!? Når gjorde du det? Hvordan fikk du det til? Har du kontaktet henne? 

– Det er et halvt år siden. Jeg har fått navnene både til min far og mor og fått vite at min far var tannlege og er død og at min mor lever i Bergen. Det var lett. Jeg fikk svar fra fylkesmannen med en gang. Så nå vet jeg det, jeg har ikke behov for noe mer.  

Du er utrolig rar, tenkte jeg. Ikke behov for å få vite noe mer? Ja, virkelig uforståelig rar. Er du fornøyd med bare et navn på den kvinnen som fødte deg? Og ikke behov for å møte henne? Så nær og så stoppe der? Vi er skorpioner begge to. Født med fem år og ti dagers mellomrom. Kanskje i samme seng, i alle fall på det samme hjemmet der i Norheimsund, for mødre som kom i «uløkka». Vi er vokst opp i samme familie, men er utrolig forskjellige. Definitivt. Altså ikke mer nysgjerrig enn det.  

Hun kan si A, men trenger ikke B. Jeg må ha hele alfabetet. Smøre det utover. Hun kan si litt, og så holde på resten. I oppveksten gjemte hun godteriet sitt til det ble hard og uspiselig. Jeg gomlet det i meg på sekundet. Jeg må prate og analysere. Det ser ut til å trette henne. Hun kan bruke masse tid på å bake, lage mat, rydde i huset og pynte til jul. Når overgangen mellom den lilla adventstiden og den røde jula blir for brå, blir hun frustrert over at de lilla lysene ikke får brent ned før de røde må opp. Jeg koster til jul og blåser i om lysene er hvite eller røde. Og om kaka er hjemmelaget eller kjøpt. Men jeg vil prate om det! Jeg vil grave meg ned i det og analysere på en venninnemåte hun aldeles ikke har tid til.  

Men altså, nå slapp jeg å lure på om mamma synes det var vondt. Eller var det vondt?  

Jeg hadde jo aldri savnet verken en mamma eller pappa, likevel hadde jeg et annet biologisk opphav. Var det virkelig slik at min far var amerikaner? Og - bodde min mor fortsatt i Norge? Levde de? 

«Du skal være tro. Ikke mot noe bud som gjør deg til utlending i ditt eget legeme». Sier André Bjerke. Kanskje hadde jeg fått nok av bud som gjorde meg til utlendig i mitt eget legeme?  

Jeg satte meg ned, følte meg som i en film og skrev brev til fylkesmannen der adoptivforeldrene mine bodde på adoptivtidspunktet.  

Fra jeg var liten hadde jeg fått vite at hun, jordmora, eller var hun lege? Som kjente mine foreldre og ordnet denne adopsjonen, hadde brent alle papirene da overleveringen var gjort den gangen i 1963. Hvorfor hadde de fortalt meg det? Var det for å legge lokket på? At det ikke fantes noen mulighet til å grave i det. Bare å glemme det. «Du finner ikke ut av det uansett».  

Når jeg mange år senere vet det jeg vet og holder i de papirene jeg trodde var brent, finner jeg likevel ikke svaret på hvordan de tenkte. Svaret på hvem som visste hva.  

Barnets rett til å få vite hvem de biologiske foreldrene er kom i 1986. Det visste jeg ingenting om da jeg skrev til fylkesmannen 13 år etter. Men altså, foreldre, er ikke det et flertallsord? Både mor og far? Faren min kunne ingen fortelle meg om. På papirene jeg nå sitter med står det «ukjent». Det var han jo strengt tatt ikke. Min mor visste jo hvem han var. Hvorfor ble han ikke oppgitt? Var da retten jeg hadde en rett eller bare en teori? En fin tanke? Et bra ideal? En god ide? Noe som så fint ut på papiret, og som omstendighetene, samfunnet og øvrigheta kunne sno seg unna likevel? Med ett pennestrøk ble «foreldre» redusert til «mor». 

For en mor kan aldri lyve seg bort fra et barn som ligger der inne og vokser, kan aldri skjule at noe til slutt bare må ut. Kan ikke late som, holde seg for ørene og øynene til det går over. Reise bort og glemme det. Angre og så ikke bry seg.  

Men det kunne en far. En far trengte ikke å vite noe som helst. En far kunne nekte. En far kunne rømme. En far kunne stikke av. Kunne reise bort, kunne glemme en kjæreste, en dame, et møte, et ligg. Men hva om han ikke ville noe av det? Hva om han ville ta ansvaret? Hva om han ikke angret noe som helst? Om han ville ha det barnet som var hans like mye som hennes? Hva om han ville vite? 

Ja, så skulle jeg prøve å finne ut av det da. Mamma sa det var greit, men så greit var det altså ikke.