Jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg som stilte opp i din biomors begravelse, en sterk og flott historie å lese. Jeg skulle ønske jeg var like sterk som dere som har latt dere interjuve av ukeblad, radio og andre medier og som virkelig fremmer foreningen.
Jeg skulle ønske jeg var like sterk som dere som har tatt og fått kontakt med søsken, tanter, onkler, søskenbarn og andre medlemmer i biofamilie.
Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å gjøre mine tanker om til handling. Da hadde jeg kanskje fått truffet min biomor, jeg hadde kanskje fått vite hvem min far var, jeg hadde kanskje fått kontakt med søsken ( noe jeg fortsatt kan få med en bror hvis jeg er tøff nok til å ta kontakt)
Jeg kan sitte en sen kveld og lese historier fra andre om hva de har gjort og hvordan det har gått, hva de har været igjennom på godt og vondt( kanskje vi ikke får vite alt til å begynne med , men foreningen er et trygt sted hvor vi kan gi uttrykk for våre tanke og følelser)
Jeg kan om kvelden etter jeg har lagt meg tenke at i morgen skal jeg ta kontakt med min bror, jeg skal snakke med noen som kanskje vet litt om min adopsjon, begynne å nøste og virkelig gripe tak i de mulighetene jeg har, men når morgendagen kommer er det som om alle mine tanker og forsetter er forsvunnet som dugg for solen. Jeg har glemt eller fortrengt hva jeg har sagt til meg selv,hvilke mål jeg har satt meg, det er som om jeg aldri har tenkt tanken.Jeg blir en pyse...
Jeg skulle ønske at tanken som kom etter jeg hadde lagt meg ble skrevet ned uten at jeg selv måtte hente papir og penn, en usynlig hjelper hadde gjerne vært noe for meg.
Jeg skulle ønske at når noen på jobben fleiper om eller nevner ordet adopsjon , (eller halvsøsken) så kan jeg si at det vet jeg noe om, jeg er adoptert, det er ikke noe en kan spøke med,det finnes norsk adopterte.... er nok ukjent for mange... (kanskje kunne fortelle om foreningen på intranett på jobben )
Jeg skulle ønske at jeg var sterk nok til å ikke føle at det å være adoptert ikke er tabu. Jeg er som alle andre en fullverdig person, jeg gjør en god jobb på jobben, jeg tar meg av mine barn og mann, ingen lider noen nød. De vet at de er elsket og at jeg bryr meg om dem. Hvorfor skal det da være så vanskelig ?
Jeg lurer av og til på om det er meg det er noe “galt” med, hva har jeg gjort for å bli sånn som jeg er er. Jeg liker ikke å snakke i forsamlinger,trenger ikke å være store, tror at det jeg har å si ikke er så spennnende og interesant for andre, men det jeg sier er jo like viktig eller ikke som det andre måtte si, dagligdagse ting.(mindreverdighetskompleks? )
Da jeg fikk vite at jeg var adoptert sa min mor at hysj, hysj, dette må du aldri fortelle om til andre...tror ikke at hun sa at den var farlig eller veldig hemmelig men det var nok den følelsen jeg satt igjen med og som fortsatt sitter i meg.
Jeg må nok innrømme at jeg føler litt misunnelse på dere som har funnet frem til biofamilie og særlig til dere som har fått god kontakt,og jeg vet godt at den er uberettiget....ingen vet hvordan det vil bli når en først maner seg opp og tar kontakt.
Jeg vet i hverfall at mine tanker og følelser som jeg har skrevet om her er det sikkert mange som føler det samme.
Jeg vet at jeg med dere er trygg og føler meg hjemme.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å være adopert og at jeg har dere i ryggen .
Jeg vet at dere er min trygge klippe.
Jeg er så glad for at dere finnes !
En adoptert.