De to siste episodene ligger her, alle de foregående finner du i Moe foto&fortelling.

SØNDAGSBLOGGEN #28

18. april 2021:

Alt maset, alle svinger og humper, akselerasjoner og nedbremsinger gjør meg kvalm. Bilsjuk har jeg vært hele livet. Jeg må se rett frem – hele tiden. Sitte foran og følge med. Den beste medisinen er å kjøre selv. Sitte i førersetet og ta styringa. Men jeg må ikke alltid vite hvor jeg skal. Om jeg tar til høyre i stedet for venstre i neste veikryss kan det hende det dukker opp noe jeg ikke har sett før. Det kan bli et pes. Se nå; hva du har stelt i stand!

Joda, det var jeg som begynte. Eller jeg mener, meg som satte i gang denne leteaksjonen, som var brysom og utløste jordskjelv, ras og vulkanutbrudd. Men jeg er ikke min skyld. Det var ikke jeg som startet dette. Jeg må rope ut at jeg ikke er min skyld. Hvem er sin egen skyld? Jeg må klatre opp på fjelltopper og skrike:

J e g e r i k k e m i n s k y l d.

Det var dere som dannet meg. Dere som ville, som begjærte, som elsket, som lagde meg, som ikke kunne la være, som skjulte meg, dyttet meg unna, som fortrengte, ikke ville vite, ikke fikk vite, ikke turte, overlot meg til andre. Tusen takk! Jeg står fremdeles på den toppen og roper:

T u s e n t a k k for at dere gav meg livet mitt!

Millioner takk for muligheten til å leve. Jeg må legge meg ned der oppe på toppen, lukke øynene og puste langsomt inn, langsomt ut. Kjenne at jeg lever og takke for at dere ikke skrapte meg bort, ikke tok livet av meg.

«It's difficult to know just where to start in a relationship so personally connected and so distant for so long. We will have to meet one of these days and since I've never been to Norway now I have a good excuse to go!”

Den første e-posten fra far etter jordskjelvet. Etter at han vet og jeg vet. Jeg leser den om og om igjen. Sitter og ser ut i lufta og trekker på smilebåndet over hans lune humor; at han liksom tenker at når jeg ser bilder av ham orker jeg ikke å fortsette dette. Det første han foreslår er å ta seg en tur til Norge. Det er virkelig for mye av det gode. Jeg har kommet inn på en vei med åpne favner hvor enn jeg snur meg.

Han vil komme til mitt land, til mitt hjem, til min familie, til min verden. Jeg tenker, ja, ja, ja! Sønnen min skal jo gifte seg i sommer og det vil være så helt fantastisk om hans nye morfar faktisk kom i bryllupet.

Men altså, først skulle jeg hatt så veldig lyst til å reise for å møte ham hjemme der borte. Jeg må trippe litt rundt meg selv før jeg tør å foreslå det. Kvinne meg opp igjen og så, joda, så er det greit også. Han må bare fortelle nyheten til barna sine først og planlegge et møte. Hvordan skal det gå til? Skal jeg liksom reise og besøke dem, fly over for å dra til far og bo hos dem? Nei, det er helt uaktuelt. Det er nå jeg må tenke ut hvordan vi skal bli kjent. Hvem skal male hvor på lerretet vårt? Den grove penselen først kanskje, så får den fine komme etterhvert? Nå vet jeg ingenting om lagene med maling vi etterhvert skal legge oppå hverandre. Blir det mørke eller lyse farger? Blir de sterke eller svake? Jeg har tatt til høyre i stedet for venstre i krysset og nå vil jeg se noe jeg aldri har sett før.

Vi kjøper billetter til en to ukers tur i overgangen mars/april 2020. Vi hører om et virus som har kommet fra Kina og nå har det begynt å spre seg i Norge via noen som har vært på skiferie i Italia/Østerrike. Det er skremmende, men jeg fortrenger det. Vi bestiller overnatting de første nettene i LA. Tenker at vi må riste av oss jetlagen og være litt turister først. Vi planlegger leiebil og et hotell i nærmeste kystby til den byen far og hans kone bor, et stykke nordøst for der hvor mor og far startet meg. Jeg har reist mye i verden, men denne turen - den har jeg aldri tatt før. Min neste reise blir rett og slett min største. Jeg vet hvor jeg skal, hvem jeg skal møte, men det er fullstendig ukjent og kan ikke sammenliknes med noen ekspedisjoner jeg har hatt tidligere i livet.

12. mars stenger verden.

SØNDAGSBLOGGEN #29

25. april 2021:

Så er vi jordboere. Ikke nordmenn, svensker, dansker og amerikanere. Alle på kloden opplever det samme. Hele den blå planeten er rammet av en og samme forbannelse. Tellus er nede for telling. Moder jord lider. Aldri i min levetid har jeg vært med på eller hørt om noe liknende. Det har vært to verdenskriger (som strengt tatt aldri rammet hele verden på en gang!?) og alle besteforeldrene mine opplevde begge. Jeg har lest om svartedauen og hørt om spanskesjuka og de harde trettiåra. Det har vært devaluering av valuta, atombomber og den kalde krigen, atomreaktor-eksplosjoner og radioaktivt regn. Folk har til og med sittet askefast. Vi lever midt i miljøkriser og klimaendringer. Vi ser mennesker på flukt mot stengte grenser på TV. Nyhetene viser sult og kulde, tørke og varme. Plager og tragedier har vært ord og fortellinger. Bare rammet de andre. Aldri meg og aldri alle - hele verden på samme tid.

Det lammer alle, ikke bare meg. Men måtte det komme akkurat nå? Er DET mulig, liksom? Jeg skulle jo bare... altså hallo! Jeg skulle treffe faren min for første gang her. Er det mulig å bare utsette dette et par uker? Pliiiis??

Men ingen får særbehandling, nå er det felles dugnad. Vi bor tross alt ikke i Italia hvor de til slutt kryper ut på balkongene sine og synger for mentalt å holde hverandre i hendene midt i en absurd massedød. En subtil angst setter seg midt i magen og alle må bare kreke seg inn i sitt eget skall og vente til det går over.

Ansiktet mitt mister mimikk og sammen med far skjønner jeg at møtet vårt ikke blir noe av. På enn rar måte kjennes han nær fordi begge er rammet av den samme pandemien. Ole og jeg må avbestille hele reisen og vente på å få pengene tilbake. Vi pakker sammen hele forventingsgleden og lar det synke inn. En veldig koselig e-post fra far viser at også han synes dette er trist. For dagen kommer da vi egentlig skulle ha sittet der rundt et bord og alle skulle ha kjent på rare følelser over en tilslørt familiehistorie. Så er også den dagen lik alle andre vi har sett før. Vi tar den samme avkjøringen vi alltid har gjort. Ser de samme tingene. Går i den samme butikken, spiser den samme maten. Sovner i den samme sengen. Lukker den samme døra.

– Dette er en trist dag, skriver han.

– Tenk, nå skulle du ha vært her sammen med oss. Men her er alt stille og som før.

Lerretet vårt dekkes av mørke farger og penselstrøket er i grunnen ganske grovt, men vi maler sammen. Av og til holder vi til og med i samme pensel. Andre ganger tar jeg over. Jeg sitter tilbake med «den draumen eg ber på» og får tida til å gå mens jeg venter på at «noko vedunderleg skal skje». Finner trøst i dette «draume-diktet» av Olav H. Hauge. Hvis jeg bare leser det sakte nok for meg selv, slår det seg til ro i meg. Men for at hjerter og dører skal åpne seg, må jeg gjøre noe.

Jeg må bli kjent med denne familien min på avstand. Det utrolige skjer at søstrene mine skriver hyggelige velkommen-til-familien-eposter. Vi utveksler lange brev og blir kjent på en helt annen måte enn om vi skulle ha sittet nervøst rundt et bord for første gang. Det blir en åpen en-til-en-samtale med fortellinger og beskrivelser av oss selv og livene våre. Tiden blir varm igjen. Fargene blir lyse og varme og maleriet får mer liv.

Jeg spør far om å fortelle mer om seg og sitt liv, bilder blir sendt frem og tilbake. «Se, vi synes du likner på farmor!» «Tenk at du likner mer på henne enn det vi gjør!» sier søsteren min.

Det viktigste nå er at ingen av oss rett og slett mister livet i denne absurde tilstanden. Jeg får en ny bekymring; hva om jeg kom så nær men ikke i mål?

Jeg velger å gi håpet plass og gleden over en epost med de rette avsenderne er stor. Jeg lever i nuet, det er sånn jeg er skrudd sammen.

Har jeg arvet det? Vet ikke.