Nyeste innlegg ligger her, alle de foregående finner du i Moe foto&fortelling.

SØNDAGSBLOGGEN #27

11. april 2021:

– Do you have a mobile phone, spør jeg.

– What, svarer han.

Jeg gjentar spørsmålet og han forstår det ennå ikke.

Mens jeg sitter og hører på stemmen hans som er mørk og rolig, snill og behagelig , tenker jeg at jeg burde tatt opp samtalen vår. Jeg ville så gjerne dele det med barna mine så de kan få høre han de også. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det og det er irriterende at ikke telefonen min bare har en sånn knapp.

– Oh, you mean a cell phone?

– Yes, a cell phone, gjentar jeg.

– Å ja, jeg har det, men den bruker jeg nesten ikke. Du vet, jeg husker den tiden da man ringte operatøren og spurte om å få et nummer, humrer han.

I den første telefonsamtalen, hvor vi begge vet at jeg er hans datter, kan jeg endelig ta litt plass og spørre om ting jeg har utsatt fordi jeg har tenkt at dette må vi ta etterhvert. Vi snakket sammen i tre kvarter.

Foreløpig har jeg bare sett ungdomsbilder av far. Han har funnet frem to fra 60-tallet og nå er de ment til mor. Jeg skulle videresende dem og hun skulle se om hun kunne kjenne ham igjen og huske. Foreløpig er alt som en radioreportasje eller en bok full av bokstaver hvor jeg kun har fantasi og forestillingsevne som virkemidler til å lage meg bilder av hvordan far ser ut i dag. Hvordan vil det være når jeg møter ham første gang? Hvordan vil det se ut rundt oss og stemningen rundt bordet, hvordan blir den når mine tre halvsøsken sitter der sammen med sine barn... jeg som sitter midt i blant dem sammen med far og hans kone? Hvordan vil hun være? Vil hun gå ut og inn av kjøkkenet? Vil hun stresse rundt mens han sitter i ro og prater og smiler? Eller vil hun også sitte ned? Hvem av oss vil dominere samtalen? Vil mine fordommer mot skravlete og høyrøstede amerikanere bli bekreftet?

Er noen sjalu når jeg finner far? Kona til Bill på ham? Kjæresten til mor på henne? Mine halvsøsken i USA på meg og sin pappa? Mine halvbrødre i Norge på sin mamma? Min bestevenn som mistet begge foreldrene sine i 15-årsalderen? Som har ingen, og jeg har to mødre og en far. Så ubeskrivelig urettferdig. Uansett så står jeg der igjen; Uskyldig og med et ubehag. Eller er det ubehagelig?

– Det er ganske komplisert å ha to trær. Ett biologisk slektstre og ett sosialt, sier jeg til Ole ved frokostbordet.

– Hva er komplisert med det, spør han. Han tegner med hendene på bordet. Dytter tallerkenen fra seg og gjør plass til å vise frem to trær ved siden av hverandre.

– Du har ett tre her med din mor og Bill, og så ha du ett tre der med Lillian og, han nøler.

– Rudolf, supplerer jeg.

Ole har aldri møtt pappaen min. Det 17 år siden han døde. Og det var før Ole kom inn i livet mitt. Den godhjerta pappaen min. Han som hadde klippetro på Jesus og viet livet sitt til alt som hadde med Guds filialer på jord å gjøre. Enten det handlet om å bygge flere av dem i stein og tre, eller de hadde bolig i kjøtt og blod. Han som elsket sin mor, sin kone og sine døtre og sin Gud. Han som elsket mennesker i alle størrelser, aldre og farger.

Den storhjerta pappaen min, som jeg aldri tvilte på at var der akkurat for meg og som alltid sa ja og hadde tid. Han som alltid ville andre vel, spredte glede, var uformell, tøysete og tullete. Han som gav varme blikk og support til den som trengte det. Han som hadde utstråling og karisma når han stod foran en forsamling og talte. Han som var livende redd for å skade et lite spedbarn om han fikk det i fanget hjemme i stua, men håndterte barnet som en proff når prestekjolen kom på og foreldrene ville at presten skulle holde barnet på dåpsbildet.

Han som krøp på alle fire når smårollinger var på besøk, eller bjeffet for å leke med en hund. Han som elsket å herme etter Oluf, snekre, male, plukke villbringebær og handle mat på det stedet der akkurat den matvaren var billigst og elsket å snoke i kjøkkenskapet etter rester og rosiner. Han som satt klistret til TV og rugget i takt med skøytetakene når de fire S-ene tok nye rekorder på Bislet-isen.

Han som sa at den beste utgaven av deg selv, er det kun du som kan være. «Vær deg selv du jenta mi».

17 år siden, og nå skal jeg møte en ny en. Jeg venter på at 3. april 2020 skal komme. Bursdagen til pappaen min. Han ville ha blitt 95 år. Ikke så mange menn blir det og pappa ble bare 77. Men altså dette året, 2020 og denne datoen, 3. april vil jeg være sammen med Bill. Vi har kjøpt billett! Min amerikanske far som jeg har visst om hele livet, men som fikk navnet Bill for ganske nøyaktig 20 år siden. Som fikk navnet W. B. B. jula 2019. Som fikk et ansikt 6. mars 2020. Nå heter han Bill igjen og jeg kan se at jeg likner han litt. I alle fall kanskje.

– Det er følelsesmessig komplisert, presiserer jeg ved frokostbordet.

– Ja, det kan jeg forstå, svarer Ole.

– Men kanskje jeg skal feste en hengekøye mellom trærne og ligge der og svaie frem og tilbake.

– En god ide, supplerer kjæresten min.