En del av innholdet i de siste ukenes innlegg har virkelig provosert meg. Jeg tenker HALLOOOO!!! Vi lever på 2000 tallet og fremdeles er det knyttet så mye skam, tabu og fortielse rundt adopsjon, og oss som ble unnfanget den gang under så forskjellige og spesielle omstendigheter.
Det gjelder mange av deres historier, også min. Kjenner at jeg faktisk blir ganske opprørt!
Her er greien: Jeg er adoptert og jeg er stolt av det! De fleste av mine venner fra barndomsårene, kjenner min historie. Men etterhvert som vennekretsen har vokst og jeg gjennom livet har knyttet flere bekjentskaper er det også noen som ikke vet. Jeg kjenner at nå er jeg klar til å fortelle omverdenen. Dette innebærer at det om noen dager og sikkert senere også, vil komme en statusoppdatering om litt av min historie på fb. Vet at det finnes mange oppfatninger om dette, men for meg er det riktig nå. Så er det vel slik som ellers i livet at vi må oppleve sorger for å føle ekte glede, at vi må oppleve nedturer for å kjenne de gode oppturene. Vi har snakket om det før; denne berg- og dalbanen som på en måte blir vår reise i livet, kanskje spesielt for oss adopterte. Skulle allikevel ønske noen ganger at livet kunne bestå av en eneste opptur. Slik er det jo ikke, og mange av dere har følt mye sterkere på dette enn meg.
Da jeg oppsøkte min biologiske mor for første gang var gleden stor da det var så lett å finne henne, og det viste seg at hun fortsatt levde. Sorgen ble desto større da hun i starten ikke ville ha noen kontakt med meg.
Å få vite om mine halvsøsken var en kjempeopptur. At min mor ikke skjønte poenget med å fortelle dem om meg ble nedturen.
Gleden var også stor da jeg var så heldig å få møte datteren til mine fosterforeldre. Sorgen enda større da jeg oppdaget at hun etter vårt møte brente den viktige loggboken.Oppturen etter den første telefonsamtalen med min mor, ble etterhvert parkert av en nesten uutholdelig ventetid.
Men så var jeg da også så heldig å få møte henne. I et møte som ble så utrolig mye mer enn det jeg overhodet kunne håpet på. Det føltes som å vinne en beste pris for hovedrollen i min egen film. Nedturen ble meldingen om at min søster har fått brystkreft. Da min mor fortalte at jeg likner så på min far opplevde jeg også en ubeskrivelig glede. Skuffelsen lå i at hun ikke husker hva han heter.
Det tegner seg et tydelig forløp og mønster i at gleder og oppturer, avløses av sorger og nedturer. Men så lenge det går litt fremover, så er det jo ikke så verst. Ble bare litt tankefull i dag, og måtte få det ut.
I dag opereres min søster.Jeg er så spent på hvordan det går, og på hvordan tiden for henne fremover blir. Det føles sa vanvittig urettferdig at jeg ikke kan være der for henne. Skulle så gjerne vært til støtte og hjelp. Inntil hun får vite om meg får jeg hjelpe til så godt jeg kan herfra. Jeg sender henne styrke, kraft og gode ønsker så mye jeg klarer. Imens venter jeg på neste opptur og glede. Håper så inderlig at det blir i et møte med henne.