Pause fra det å være adoptert
Fikk bare lyst til å fortelle at jeg i noen uker nå har tatt pause fra det å være adoptert. Vet ikke helt om det var et bevisst valg, eller om det var hjernen som ubevist bare skrudde av den biten for en periode.
Jeg må innrømme at fra jeg startet med å finne mitt biologiske opphav for over tre år siden, har jeg mer eller mindre vært skrudd på kontinuerlig. Vi har skrevet om det tidligere at det er viktig å ta pauser innimellom. Å skape en viss distanse, siden det mange ganger kan være så tøft å stå i det. Og faktisk synes jeg det har vært ganske godt med en pause.
Men nå er jeg på igjen. Nå er jeg nær, nå vil jeg ha fremdrift i prosessene. Jeg skal fortelle dere litt om hvorfor.
I helgen gav jeg meg selv mitt livs største gave. Jeg gav meg selv tid til å bare være meg og til å gjøre det jeg liker aller best, nemlig å trene. Dette var i form av en jentecamp. 30 flotte damer som kom sammen for å trene løpsteknikk, utøve taekwondo, trene crossfit og få inspirasjon. Jeg kjente ingen fra før, bare hun som ledet arrangementet. På lørdagen hadde hun et motivasjonsforedrag. Vi ble bedt om å formulere et mål som var viktig for oss. Det eneste jeg kunne komme på var at jeg skal finne ut hvem min biologiske far er og at jeg skal møte mine halvsøsken. Etterpå spurte hun tre av oss om å fortelle om målet til de andre. Da hun sa navnet mitt holdt jeg på å besvime. Dere vil ikke tro det. Jeg som kun har stått for åpenhet så lenge, ble plutselig fullstendig satt ut. Kanskje fordi jeg hadde skrudd av litt. Kanskje fordi det var bare fremmede der. Jeg vet ikke, men det kjentes veldig ubehagelig. Enden på visa var at jeg tenkte at jeg kan ikke trekke meg nå. Så jeg fortalte at jeg holder på å finne min biologiske familie, at det hadde vært en ganske tøff start og at jeg derfor hadde begynt å trene. Jeg kjente jeg ble både rød og varm i kinnene, pulsen økte, hendene ble klamme og stemmen annerledes.
Langt utenfor komfortsonen for å si det mildt. Men etterpå: Du verden så herlig det føltes! For det første fikk jeg det så tydelig og klart for meg hvor viktig dette er for meg. For det andre var det så utrolig godt å få sagt det høyt. Og hvilken respons jeg fikk! Det var absolutt ikke derfor jeg fortalte det. Heller fordi jeg ønsket å fortsette på den kursen jeg har staket ut om å være åpen og fortelle et lite stykke av både min historie, men også av norsk kvinnehistorie. Så på lørdag brøt jeg virkelig en stor barriere. Det var sinnsykt ukomfortabelt å gjøre det, men utrolig tilfredsstillende etterpå.
Stor klem til dere alle fra meg. Håper det står bra til og at det er mange som kommer på neste treff.