MUR

Jeg ble adoptert bort tidlig på syttitallet. For omtrent ti år siden gjorde jeg de første forsøk på å finne min biologiske familie. På fødselsattesten min stod det at min fars navn ikke var oppgitt. Det ble starten på en lang og vanskelig reise for å finne ham. Min biologiske mor ville i starten ikke treffe meg, eller ha noen form for kontakt. Jeg gav meg ikke, og møtte henne for noen år siden. Hun ville ikke at noen i familien skulle få vite om meg, siden jeg var en godt bevart hemmelighet. Hun kunne heller ikke fortelle hvem min far var. Etterhvert som jeg klarte å finne ut hvem alle de andre i familien på min mors side var, ble det likevel slik at min eksistens ble gjort kjent. De tok meg imot med stor hjertevarme og raushet. Det var likevel noe som manglet. Jeg måtte finne min far. 
I høst kom jeg endelig i mål! Etter en rekke henvendelser, brev, telefoner, meldinger, tester og menneskemøter skulle svaret komme etter en DNA-test. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde treff i nær familie. Med god hjelp klarte jeg å komme i kontakt med min far. Den utrolige følelsen av endelig å ha funnet ham etter alle disse årene, kan ikke beskrives med ord! 
Han var veldig ung da jeg ble født, og han hadde ingen anelse om at min mor ble gravid den natten de var sammen. Nå tok han imot meg med åpne armer, og det vi har sammen er rett og slett betingelsesløs kjærlighet. Og så er vi så like, både av utseende og som personer! Det føles både surrealistisk og rart, men samtidig nært og ekte. 
På den tiden jeg fant ham skulle vi begge på lange ferieturer, som vi selvsagt ikke kunne avlyse. Så ble min adoptivpappa plutselig alvorlig syk. Etter flere uker på sykehus og rehabilitering har han omsider kommet hjem, og det går etter forholdene bra med ham. Da han kom hjem var vi plutselig midt i koronakrisen. Er det mulig! Så mange hindre for at jeg skal få treffe min biologiske far! Jeg vet jeg ikke har noen grunn til å klage. Vi har hatt flere flotte møter, og hele hans familie har tatt godt imot meg og alle mine. Det gjør likevel så vondt å ikke få treffe ham nå. Hele tiden har det vært så mange å ta hensyn til. Vi er redde for at noen skal bli såret eller føle seg utenfor. Det er til å bli tullete av. 
Så derfor, når vi har kommet over denne enorme krisen hele verden står overfor, skal min biologiske pappa være den første jeg besøker. Han skal være den første som får den store, gode, lange klemmen, og jeg skal fortelle ham hvor inderlig glad jeg er i ham. Jeg skal forsøke å ta litt mindre hensyn til alle rundt oss og sørge for at vi får rikelig alenetid sammen. 
Rart hvordan det i krise-tider plutselig blir så klart og tydelig hva som er viktig. 

Håper alle har det bra og klarer seg godt i disse unntakstilstander. Jeg har hele flokken min hjemme og vi er friske alle sammen. Det er jeg veldig takknemlig for. Ønsker alle lykke til med små og store utfordringer! Gode digitale klemmer til dere.