Innenfor - utenfor
Jeg opplever det å skrive og lese historier om adopterte som terapi. Opplevelsen av alltid å være litt utenfor som adoptivbarn var tilstede, spesielt i barndommen.
"Sto utenfor, tittet inn av vinduet".

Jeg lignet ikke på noen, hverken fysisk eller psykisk. Jeg opplevde å ikke strekke til, var aldri flink nok på skolen. Min adoptivmor sa at hun var glad i meg, men ordene sto ikke i stil med handlingene. Blant vennene mine følte jeg meg akseptert og innenfor, tror aldri de tenkte på at jeg var adoptert. A familien min gjorde det nok, bortsett fra min eldste tante som tok meg til sitt hjerte.
En gang spurte min venninne min fetter om jeg var hans kusine. Han svarte nei, det hadde jo han for så vidt rett i. Dette "utenfor" var ikke godt for selvfølelsen. Kanskje noen kjenner seg igjen? Nok om utenfor, nå til det positive.
Innenfor. Å bli medlem av foreningen og delta på treff, oppleves for meg som veldig innenfor. Her møtes mennesker med de samme erfaringer og opplevelser. Det er godt å bli forstått, her vet vi alle hva vi snakker om. Dine egne tanker og følelser er ofte lik de andres. Du er ikke alene om dette, altså innenfor. I voksen alder har "utenfor" følelsen avtatt. Det er så godt å ha barn og barnebarn. De er ikke opptatt av at jeg er adoptert.