I dag har jeg vært til samtale hos en som skal bli coach. Jeg skulle legge frem en ting jeg vil bli bedre på, og sammen skulle vi finne ut av hvordan jeg skal klare det.
Ved hjelp av ulike metoder fikk hun meg til å reflektere over hvilke verdier jeg har, hva som er viktig for meg og hva som er det verste jeg vet om. Mot slutten av timen spurte hun meg om hva jeg tror min biologiske mor kan gi meg? Lenge har jeg nok ønsket at hun kunne gi meg mye; både i forhold til anerkjennelse, betingelsesløs kjærlighet, omsorg og bekreftelse på at jeg er god nok. Selv om jeg på ingen måte har blitt utsatt for hverken omsorgsvikt eller mishandling er dette ting jeg har savnet i min barndom.
Virkeligheten er jo at min mor ikke kan gi meg noe av dette. Hun sliter såpass mye med egne problemer at hun aldri vil kunne gi meg noe som helst på noen av feltene. Da jeg kom til denne erkjennelsen ble det plutselig litt lettere for meg å akseptere avvisningen. Egentlig ble det ganske logisk. Hun har jo ingenting å gi meg. Det er ingenting å hente hos henne. Brutalt nok, men sant. Dette fikk meg til å tenke på den sorgen jeg har opplevd. Sorgen over alt som kunne ha vært. Men sannheten er jo at det ikke kunne ha vært noe. Den gang jeg ble født kunne hun, slik forholdene var, ikke ha beholdt meg. Hun hadde ikke noe reelt valg. Og slik det er nå kan hun heller ikke ha noe forhold til meg. Hun har mer enn nok med seg selv og sine utfordringer. Derfor tenker jeg at den sorgen jeg har følt på skal få mindre plass i oppmerksomheten min. Ting kunne ikke ha vært annerledes. Ting ble som de ble og er som de er. Og jeg tenker at jeg skal kunne klare å leve godt med det.
Jeg skal tillate meg å ønske at ting kunne ha vært annerledes, men jeg skal ikke la det være hovedfokuset i livet mitt. Første steget på veien for meg blir kanskje å elske meg selv og gi meg selv omsorg. Det høres veldig enkelt ut, men dette er faktisk forhold som er veldig vanskelige. Det er alltid andre jeg ønsker å gi omsorg og kjærlighet, andre jeg ønsker skal bli sett, andre jeg ønsker å hjelpe eller ta hensyn til. Det ligger i ryggmargen min, fordi det er så viktige verdier for meg.
Nå skal jeg starte med å anerkjenne meg selv. Håper på det viset at jeg sterkere klarer å se mine egne behov og kanskje til og med klarer å dekke noen av dem.
Enkelt og banalt, men likevel så vanskelig.