Hei du. Det er adoptivmeg. Igjen. Jeg står opp av adoptivsenga mi i morges, famler rundt i søvne på adoptivrommet mitt og finner til slutt adoptivdøra og går til adoptivbadet for å kle på meg adoptivklærne mine for å gå på adoptivskolen. Jeg går ned adoptivtrappa og inn på adoptivkjøkkenet og der er adoptivmor og smører adoptivniste til meg. Jeg tar ei adoptivskive i hånda og får et stort adoptivglass med adoptivmelk og nå må jeg skynde meg litt, fordi adoptivklokka viser at adoptivskolen snart starter. Jeg småløper inn igjen på adoptivbadet, pusser adoptivtennene mine med adoptivtannkosten min, tar så på meg adoptivskoene og stikker innom adoptivnaboen min for å ta følge til adoptivskolen.

Vel framme ringer adoptivskoleklokka og adoptivlæreren vår formidler at det er adoptivmatematikk som står på adoptivplanen. Adoptivjeg synker sammen på adoptivskolen fordi jeg heller ville ha adoptivnorsk, men det får bli i neste adoptivtime. I adoptivfriminuttet klatrer jeg med adoptivvennene mine i adoptivtrærne og det sitter noe fast på adoptivryggen min eller i adoptivhjernen min, jeg er ikke sikker, det kan være at det bare er inni meg, men det er så tungt og virkelig at det kjennes som det fysisk henger fast på adoptivskuldrene mine. Jeg er så ekstremt, ufattelig, ugjenkallelig, ubegripelig, fullstendig, helt og fullt ADOPTERT.

Slutt å fortell meg hvor takknemlig jeg bør være. Hvorfor fortalte ingen oss at det kunne være vanskelig også?