Om å bli sett

Jeg ble født i Washington dc i 1970. Foreldrene mine var svært unge, bare barn selv. Faren min var 15 og moren min var 16. Hun er hvit og kommer fra en velstående familie, han er svart og kommer fra en fattig familie. Det ble naturlig nok oppstandelse, særlig i min mors hjem. Flinke pene jenter ble ikke gravide, sånn var det bare. Det var nå overhengende fare for at hun kunne bringe skam over hele familien, med sin umoralske oppførsel. Hvis man også tar med i betraktningen at dette var i USA i 1969, han var svart og hun var hvit, så får man et visst bilde av krisestemningen i hjemmet.

Min bestefar gjorde det han mente var best og sendte min mor til et hjem for ugifte mødre. Der skulle hun gjemmes vekk, til jeg var født, adoptere meg bort og reise hjem som om ingenting hadde skjedd. Den offisielle forklaringen var at hun var på besøk hos en slektning som trengte hennes hjelp. Min mor ble ikke sett, hennes ønsker betydde ingenting for bestefaren min, hun ble ikke tatt med på råd. Moren min ville nemlig ikke adoptere meg bort. Hun tok meg med tilbake til det hjemmet hun hadde vært på i svangerskapet og beholdt meg der i tre uker, mye lenger enn det som egentlig var lov.

Til slutt fikk hun kniven på strupen. Enten ut på gata med meg, eller adoptere meg bort å reise hjem med familien sin. Det var i realiteten ikke noe valg. Hun hadde ingen muligheter til å forsørge oss. I de siste timene vi hadde sammen, fortalte hun meg igjen og igjen at jeg måtte være hos en annen familie en stund, men at hun ville komme å hente meg så fort hun kunne. Og merkelig nok, var det ofte de ordene jeg klamret meg til da livet ble for tøft hos adoptivforeldrene mine. Jeg vet jo at jeg umulig kan ha husket hva hun sa, men jeg visste det likevel. Jeg tror at min mor brukte de tre ukene til å se meg. Og jeg tror at det har festet seg i ryggraden min.

Det er mye snakk om at barn skal bli møtt, at de skal sees og høres. Jeg har alltid tenkt at det er litt diffuse begrep. Vi ser jo barna rundt oss, men ofte ser vi bare det som er på utsiden. Vi ser det de gjør men går glipp av hvem de er. Vi tildeler dem roller vi forventer at de skal fylle. Jeg ble jo alltid sett i oppveksten min, men sjeldent på gode måter. Jeg fikk til gjengjeld roller å fylle.

I bygda jeg bodde i som barn, var jeg hun søte lille mørkhudede jenta nedi gata. Jeg var hun med det rare håret som alle skulle kjenne på. Jeg var hun mørke jenta som klarte å stå på ski, til tross for sine gener, som de voksne mente sto i veien for noen stor karriere innen vintersport. De hadde for så vidt rett i at jeg aldri ble noe flink i vintersport, jeg kan ikke fordra snø, men jeg er usikker på om det skyldes gener, eller bare en generell motvilje mot å fryse. Jeg var den flinke mørke jenta som gikk med UNICEF børser for å samle inn penger til « sine egne» Jeg var hestejenta og håndballspilleren. Jeg var hun tøffe, som ikke brydde seg om at de andre ertet fordi hun hadde rare klær.

Hjemme var jeg andre ting, særlig for mamma. Jeg var den ungen som alltid er i veien. Jeg var den ungen som slurvet, som aldri fikk ting helt til, som skjemmet henne ut og som gikk aktivt inn for å ødelegge familien. Pappa hadde bruk for meg på helt andre måter og tildelte meg en rolle ingen barn skal ha. Da vi hadde gjester, var jeg den adopterte ungen, som var så flink til å være norsk. Den ungen som hadde vært så heldig å få komme til adoptivforeldre som var så uselviske at de hadde tatt til seg et barn som ikke var deres. Men de færreste så hvem jeg var.

Vi voksne har så store forventninger når vi får et barn. Vi leser bøker, går på kurs, og gjør oss opp en mening om hvordan vi vil forme barna våre. Som en bekjent av meg sa: Jeg vil at barna mine skal bli som jeg vil ha de! Men et barn er ikke en leireklump som vi kan forme. Barn kommer til verden som komplette mennesker. Vår jobb er å se hvem de er å støtte og lede dem på veien fra lite barn til selvstendig voksen. Mine foreldre mente at barn mest var et produkt av omgivelsene, de mente at gener ikke hadde så mye å si.

Jeg er et eksempel på det stikk motsatte. Jeg var 19 da jeg traff mine biologiske foreldre og søsken for første gang, og jeg følte meg hjemme fra første sekund. Det var en følelse av dyp forståelse, jeg aldri hadde hatt før. Ikke bare lignet jeg på noen av utseende for første gang, jeg oppførte meg likt. Vi tenker likt, har mye av de samme faktene og interesserer oss for de samme tingene. Plutselig var det ingen som brydde seg om jeg var godt oppdratt eller ikke. De brydde seg om hvem jeg var. Jeg følte at jeg for første gang i mitt liv kunne puste ut.

I oppveksten forsøkte å spille alle rollene så godt jeg kunne, men av og til blaffet en bølge av selvoppholdelsesdrift gjennom meg og jeg protesterte høylytt. Av og til klarte jeg ikke å undertrykke sorgen og frustrasjonen min, men eksploderte i sinne. Alle sånne hendelser ble slått hardt ned på. Hver gang jeg var meg selv et øyeblikk, fikk jeg altså bekreftet at jeg var feil. Jeg lærte at ingen var interesserte i det som var meg, fordi de hverken kunne eller ville forstå. Så jeg forsøkte å bli rett, ved å spille alle rollene jeg ble gitt så riktig jeg bare kunne.

Det som var meg, ble etter hvert noe farlig som jeg måtte skjule for alle. Av og til, traff jeg noen fantastiske mennesker, som så meg. Som ville se meg og som oppmuntret meg. Ett av de menneskene var klasseforstanderen vi fikk på ungdomsskolen. Han var oppriktig interessert i det jeg tenkte og oppmuntret meg til å skrive. Skolen ble plutselig et trygt sted, en arena jeg kunne utfolde meg på. Jeg gikk fra å være en av de svakeste elevene i klassen, til å få gode karakterer. Jeg har mye å takke den læreren for. Så uendelig mye mer enn det faglige han lærte meg.

Det å ikke bli sett som barn, kan føre til mange og vedvarende problemer i voksenlivet, det finnes det mye forskning på. En av konsekvensene kan være at man ikke er helt sikker på hvem man er selv. At man har koblet sine egne følelser så ettertrykkelig av kroppen, at følelser som har vært forbudte i oppveksten, blir til smerter, fysiske plager, angst og depresjon senere i livet. Men selv om man ikke har blitt sett som barn, så kan mye repareres. I voksen alder, har jeg har vært så heldig å ha truffet fantastiske helsearbeidere, som har vært tålmodige og nysgjerrige nok til at jeg har turt å bli nysgjerrig på meg selv. Jeg har truffet behandlere som har tålt følelsene mine når jeg ikke har tålt dem selv. Litt sånn som gode foreldre gjør med barna sine. De aller beste av dem, har speilet meg. De har grått med meg og ledd med meg og rett og slett vært mennesker, sånn at jeg også har kunnet være bare menneske.